Da tiern var gul og femmern var blå, var tobakk sunt. Spesielt om du var idrettsutøver. Vi som hadde lagt Barnas Holmenkolldag og skirenn med solbærtoddy bak oss, lot oss ikke be to ganger. Tiedemann var både grønn og blå om det var snus du var opptatt av. Vi bakte så digre priser som overleppa tålte. Nåde den som feis da – for lo du, og overleppa var full av grønn Tiedemann, så skar glasskåra i snusen opp tannkjøttet. Det var ihvertfall det vi hadde hørt.

Holdt du ut i mere enn ti minutter, ble du både svimmel og kvalm, og i ni av ti tilfeller betydde dette spying. Men det var nok verdt det – når jeg tenker tilbake. Det handla jo om å teste grenser. Vi var tolv år, eller deromkring.

Snusen var det første møtet med rus, og den virka så å si momentant. Joda, vi hadde røyka strå, gress og en og annen sigarett vi hadde stælt. En gang fikk vi tak i rødmix, og i mangel på rullepapir brukte vi stengelen på en hundekjeks (giftig plante, for ordens skyld). Den tabben kurerte oss midlertidig mot tobakk i flere måneder, men Oliver Twist og snus fra Sverige lokka oss tilbake.

Jeg har aldri spydd så mye som da jeg svelga en pris med General på ei hytte på Sjusjøen. Jeg lå på hemsen, alt gikk rundt. Redninga ble et bittelite vindu høyt oppe på veggen. Spyet stod som en søyle ut i nysnøen og farga den brun-oransje. Ei elgku like ved ble så skremt at hu hastet av gårde mot neste dalføre. Elg mot elg.

Men hvor fikk 12-åringer snus fra i 1985? Joda, noen butikker solgte til unger, men oftest var det en eldre kjenning som handla. Du måtte ha spenn. Cash. Alle snusa. Det var ihvertfall det vi trudde. Mest sannsynlig var det vi, noen skogsarbeidere i Trysil og det lokale ishockeylaget. De handla. Vi spøy. Helt til vi en dag slutta å spy. Vi hadde kommi oss over kneika. Da var det tid for neste punkt på programmet: øl.

Samme prosedyre. De eldre gutta kjøpte. Og dengang var det sterkøl i butikk. Mitt skjellsettende møte med sterkt juleøl fant sted i ei koie, langt til skogs. Ingen fare for å drite seg ut offentlig. Trygt – men ikke helt uten ansvar.

Vi drakk. Det var snø og kaldt, og vi var jevnlig ute for å pisse navnet til den jenta vi var forelska i, men aldri fikk. Egil ble kvalm og sovna på trappa, mens han nøt frisk, iskald skogluft. Da magen vrengte seg, åpna han døra og spøy inn i koia. Han trudde han allerede var inne og spydde ut. Slikt blir det gode historier av.

Flaskene (eller bjørnungene som enkelte sa)? De satte vi igjen i koia. Perfekte musefeller. Så tok vi dem med ned til bygda og panta dem, uten å fjerne muselika i bånn av flaskene. Veksla døde mus og pantbart, brunt glass mot viktige ting vi trengte i skogen. Som tobakk og mere øl.

Sånn holdt vi på. Snus og øl, spy og mus. I dag er det energidrikk, vapes, mobiltelefoner og TikTok. Jeg veit ikke hva som er verst – men jeg er glad jeg fikk spy i fred på Sjusjøen uten å havne på TikTok. Elg mot elg. Også langt til skogs; Så langt inne på skogen at det eneste kameraet i mils omkrets var NRK-legenden Sverre M. Fjellstad sitt, men det pekte aldri på oss, selv om vi både hørtes og oppførte oss som dyr til tider.

Dette kåseriet har 50-års aldersgrense. Er du yngre så glem det du har lest.