Kategori: Uncategorized

En God Mann

Publiser av Kulturblikk

Umoral er også moral, sa Georg Blokkhus og tok frem smøret. En klump suste fra pakningen og ned i den glovarme steikepanna og avga en fresende lyd, som om den protesterte helt til siste fettmolekyl. På benken ved siden av lå biffen, mørk og perfekt marmorert, stjålet på Meny for under to timer siden i en stille, privat kampanje mot matsvinn. Georgs moralske kompass sa at det var greit å jukse; biffen hadde ikke gått ut på dato, men det kom den til å gjøre. Alt går før eller senere ut på dato. En eller annen butikkansatt kom til å oppdage det, sette en rød lapp på den og legge den i en egen del av kjøledisken, der hvor varene lå og skammet seg over å være gratis, før de sannsynligvis ble kastet. Georg stolte ikke på sånne tilfeldigheter. Georg Blokkhus stolte på seg selv og sin egen moral. Derfor hadde han stukket den under jakka, gått rolig gjennom kassa med to brød, en løk, halvannenliters brus og tenkt at han egentlig bare tok tiden litt på forskudd. Han var tidlig ute rett og slett.

Han løftet biffen forsiktig ned i panna, hørte den tilfredsstillende lyden av kjøtt som brunes. To minutter på hver side. Peppersausen stod og småputret på plata ved siden av, hasselbackpotetene var nesten ferdige i ovnen. Det var bare onsdag, men det brydde ikke Georg seg noe om. Livet var for kort til å vente til helga for å spise ordentlig.

Til helga skulle dessuten Inge Gjøvik komme. Den tidligere feieren i bygda som av brannvesenet ble plassert på bakken for godt, etter å ha rullet ned fra taket til banksjefen for fire år siden. Inge var den eneste fyren Georg både oppriktig likte og oppriktig mente burde ha varseltrekant i panna. Inge Gjøvik slet med kroppsvekta. Han var som ei kule og det ble ikke noe bedre etter ulykka. Folk skal holde seg på bakken, pleide Inge å si. I sitt nye liv, på bakken, hadde han tatt opp lidenskapen fra barndommen; isfiske.

Georg Blokkhus fylte 52 i august og på ønskelista stod det gassgrill. Han mente sjansene for å få tak i en grill på slutten av sommersesongen til ok pris var til stede. Men sommersesongen varte og rakk og de som solgte gassgriller, kulegriller, pølser og løk opplevde klondyke-tilstander. Slik endte det med at Georg Blokkhus også måtte stjele grillen han hadde ønsket seg. Slik måtte det bli, og det var et hagesenter i distriktet som mistet en gassgrill den natta i slutten av august. Hagesenteret bestod for det meste av telt i ulike størrelser med små gangveier imellom. Klokka 03.40 den 20. august slo Georg Blokkhus Til. Da var han allerede tre timer og førti minutter inn i sin egen bursdag og var selvfølgelig utålmodig på gaven til seg selv. En lommekniv lagde ny dør i teltet med grillutstyr og han passet på å gratulere seg selv med femtito-årsdagen da han tok tak i håndtaket og forsiktig rullet grillen ut at teltet, i retning bilen. Så takket Georg Blokkhus pent for seg og den fantastiske gaven før han rolig forlot hagesenteret klokka 03.49.

Tilbake til biffen; i årenes løp hadde Georg Blokkhus utviklet seg til å bli en habil kokk. Siden han mistet mekanikerjobben da det lokale bilverkstedet gikk konkurs for 8 år siden, hadde Georg bestemt seg for at han aldri mer skulle skifte olje, bytte stempelringer eller justere forgassere. Aldri mere oljete hender, såre fingertupper eller kink i ryggen av hjulbytte høst og vår. Georg Blokkhus ville jobbe med hendene som før, men det skulle være delikat. Siden Georg var over snittet interessert i kjøtt falt valget på kokkelering. Ikke at han hadde noen plan om å etterutdanne seg for å begynne å jobbe i catering eller på et kjøkken. Georg trivdes nemlig aller best på sitt eget kjøkken hvor han kunne gjøre ting i sitt tempo og etter sin egen matlyst. I tillegg syntes han det var helt greit å gå på trygd. En form for fast inntekt det også, tenkte Georg. Ikke spesielt lukrativt, men med fokus på mat som kom til å gå ut på dato, slapp han ihvertfall å blakke seg på sitt daglige brød. 

Georg snudde biffen og i det samme ringte det i telefonen.

– Ja? sa Georg, uten å se på displayet.

– Det er meg, pustet en stemme. Inge hørtes ut som han gikk i oppoverbakke bare av å snakke.

– Ute å fisker? spurte Georg.

– Nei, dårlig is, men på lørdag muligens, Jeg har en idé, svarte Inge.

Georg stappet mobilen mellom kinnet og skulderen, la en klatt smør over biffen og skrudde ned varmen.

– Inge, når du sier du har en idé, får jeg sånne rare magesmerter som du får når du spiser røkt kjøttpølse. Hva slags idé?

– Tur.

– Nei.

– Hytte.

– Nei.

– Fryseboks.

Pause.

– Nå ble jeg interessert, sa Georg.

– Hør, sa Inge og senket stemmen, som om NAV drev hemmelig avlytting av de to. – Oppe i åsen bak det gamle pukkverket, der er det ei gammal hytte inntil et tjern. Lyset har vært av og på de gangene jeg har vært å sjekka isen. Det er ingen som bruker hytta lengre, trur jeg. Det skjedde visst noe med de som eide den. Husker ikke hva det var i forbifarten.

– Jaha? Svarte Georg.

– Jeg var der med bilen i forrige uke, fortsatte Inge. – Og jeg hørte noe dure. Sånn seig, gammel kompressorlyd. Frysebokslyd. Du hadde skjønt det med en gang.

Georg så på biffen. Den lå der, trygg, brun og perfekt i panna. En enkel glede. Men ordet fryseboks satte seg i hodet som en flis.

– Du sier det står en fryseboks og går på ei forlatt hytte?

– Jepp.

– Du har ikke åpna den?

– Nei, sa Inge fornærmet. – Jeg har da moral.

Georg lo.

– Lørdag, sa han. – Du stiller med bil, jeg tar med kniv.

– Og kaffe, sa Inge. – Og kanskje noe primusgreier …, ja, du veit … om det skulle være noe oppi der som må … smakes på.

– Inge, hvis det ligger kjøtt i en forglemt fryseboks oppe i skauen, er det ikke noe vi skal spise.

– Sa han som nettopp stjal en biff, sa Inge.

Georg så på biffen igjen.

– Lørdag klokka ti, sa han og la på.

Lørdag morgen lå et tynt lag seigt slaps på veien. En sånn tvetydig sørpe som verken var ordentlig snø eller ordentlig vann, bare kaldt, grått og irriterende. Inge kom pesende opp trappa til Georg etter å ha manøvrert bilen så nær døra han klarte.

– Du har på deg feierbuksa, sa Georg og myste mot ham.

– Det er den eneste som fortsatt passer, svarte Inge og klappet seg på kulemagen. – Dessuten blir folk redde når de ser meg sånn. De tror jeg enten skal feie pipa deres eller dø på trappa.

– Eller begge deler, sa Georg.

De skranglet av gårde i Inges gamle stasjonsvogn. Eksosanlegget hadde for lengst gitt opp. Georg som tross alt hadde en yrkesfortid som bilmekaniker ristet oppgitt på hodet, uten å si noe. 

– Har du med kniv? spurte Inge.

– Jeg sover med den, svarte Georg.

De passerte Meny, hagesenteret og den gamle verkstedtomta hvor Georg en gang hadde hatt jobb, og videre oppover mot åsen og videre inn på en grusvei som ble smalere og smalere til den til slutt opphørte i ingenting. Sørpa klistret seg som slim i de gamle dekkene på bilen og til slutt var det ikke mere fart igjen på den gamle doningen.

– Der, sa Inge og pekte.

Hytta lå foran dem som et minne om noe som hadde vært. Falleferdig og på vei tilbake til naturen. Trærne stod som i kø for å ta tilbake plassen som engang hadde tilhørt de. 

– Her vil jeg aldri bo, sa Georg, idet han åpnet bildøra. 

De banet seg vei gjennom slaps, kvister og kvast bort til hytta. Inge pustet tungt. Så hørte de det; en seig, ujevn dur, som fra en gammel fryser som egentlig burde fått lov til å dø.

Fryseboksen stod inne i noe som lignet et skjul. Døra hang på halv tolv, vinduene var spikret igjen. Men inne i det dunkle rommet stod en stor, hvit boks med lokket igjen. En oransje skjøteledning gikk ut gjennom et hull i veggen og bort til en enslig stolpe med strøm et steinkast unna. De gikk forsiktig inn. Gulvet virket pill råttent.

– Der har du’n, sa Inge. – Jeg tenkte på deg med én gang, skjønner du.

– Romantisk, sa Georg tørt.

Han la hånda på lokket. Det var kaldt. Så rugget han på fryseboksen for å kjenne på vekta. Den rikket seg ikke.

Fryseboksen var låst med en rusten hengelås. Georgs lommekniv gled inn, det knaste i metall, og låsen spratt opp.

– Georg … sa Inge bak ham. – Jeg vil bare ha det på det rene at uansett hva som er oppi der, så er det du som åpna.

– Det er alltid jeg som åpner, sa Georg. – Det er det som er problemet med livet mitt.

Han løftet lokket.

Kulden slo imot han. Det var kaldere i fryseboksen enn på utsiden, selv om det var en form for vinter. Det luktet metall, frossen plast, og noe søtlig Georg ikke kunne plassere;

Nede i fryseren lå en mann.

Eller det som var igjen av ham. Kroppen var intakt, men det var noe med proporsjonene, som om han hadde krympet ujevnt. Ansiktet var gråblått, øynene lukket. Han var iført mørk dress, hvit skjorte og slips. 

– Er ikke det … begynte Inge.  Jeg mener trynet hans, har vi ikke sett han før?

Georg myste på det frosne liket i det dunkle lyset. Ansiktet var glatt og håret pent.

– Det ligner veldig på han banksjefen som forsvant, sa Georg.

Det ble stille. De to vennene så på hverandre uten å si noe. Fryseboksen bråket enda høyere med lokket åpent.

– Tror du vi kan levere han tilbake å få finnerlønn? spurte Inge, halvt spøk, halvt alvor.

– På en måte, han har jo vært savnet en stund, sa Georg.

De sto der litt, begge to, og så på den frosne mannen. Det lille skjulet føltes enda mindre og plutselig veldig mye trangere.

– Faen, vi lukker, sa Georg. – Dette er over min trygdegrad. Plutselig er vi mistenkte i saken.

Han tok tak i lokket. Idet han skulle til å dra det ned, hørte de motorlyd ute. Nærmere enn de ønsket.

– Det der er ikke isfiskere, sa Inge lavt.

Før Georg rakk å svare, hørte de grus og sørpe sprute, en bildør smelle igjen, raske skritt i slapset. Georg fortet seg å lukke fryseboksen. Så stod det plutselig en mann i døråpningen.

Svart boblejakke, lue trukket godt ned i panna, skjeggstubber og i hånda en pistol.

Pistolmannen tok et skritt inn i skjulet med pistolen rettet mot Georg og Inge.
– Ingen rører fryseboksen, sa han.

Han så ut som en mann som hadde sovet i bilen i tre døgn uten hverken vått eller tørt. Jo, forresten pulverkaffe. Masse pulverkaffe. Han skalv på hånda.

Georg løftet hendene over hodet.
– Vi rører ingenting, sa han. – Lover. Ikke engang Inge rører noe, og han rører mye.

Inge rakk å nikke bekreftende før pistolmannen tok enda et steg.

Så gadet pillråtne gulvet etter.

Det skjedde på en helt udramatisk måte; et langt seigt knirk, som om hele skjulet sa: «Nei takk, jeg er ferdig med dette her.» Deretter forsvant pistolmannen ned til livet i et hull fylt med råtne planker, våt isolasjon, sagmugg og det som luktet mistenkelig som gammel maling.

– Hva i helvete!ropte pistolmannen og veivet med pistolen som om den var en fluesmekker. Pistolmannen var i ferd med å finne fotfeste og var på vei opp av hullet igjen.

Inge fikk panikk.
Inge skulle rygge.
Inge skulle trekke seg unna.

Men Inge er ikke laget for raske manøvrer.

Foten hans hektet seg i en løs planke, han gjorde en liten piruett – og så kom hele tyngdekraftens vrede; Inge falt bakover og landet oppå pistolmannen som en kjøttfull meteor. Den store feierens kroppsvekt presset pistolmannen enda dypere ned i hullet, og pistolen fløy ut av hånda hans, spratt én gang i veggen og landet i en haug med sagmugg.

– Hælvete, slipp meg løs! skrek pistolmannen fra bunnen av hullet.

– Jeg prøver! pep Inge. – Det er mer komplisert enn det ser ut til!

Georg stod et sekund og betraktet det hele som om han var med på skjult kamera eller friluftsteater, uten publikum.

– Hold deg i ro Inge, sa han. – Jeg ringer lensmannen.

– Og kanskje brannvesenet, sa Inge. – Det blir ikke lett å komme opp herfra.

Lensmann Fagerli kom omtrent samtidig med brannvesenet. To brannmenn var først på plass i skjulet, begge med den trøtte og arrogante roen til menn som har sett alt. De vurderte skadestedet og kikket nedi hullet.

Den ene brannmannen sperret opp øynene.
– Men dæven … er’e ikke Gjøvik?

– Jovisst er det det, sa den andre. – Jeg kjente igjen stønnelyden. Sånn hørtes ’n ut når ’n datt ned fra taket til banksjefen og. 

– Folk skal holde seg på bakken, mumlet Inge, og pustet og peset der han lå oppå pistolmannen. – Har alltid sagt det.

Brannmennene lo.
– Du har synki dypt nå, Gjøvik.

Brannmennene gikk i gang. De saget, dro, bannet litt og drakk kaffe før de festa et bånd rundt Inge og slet han opp av hullet. Det var som å lirke en altfor stor pudding ut av en altfor liten form.

Pistolmannen som for mindre enn en time siden hadde vært kjempetøff, fremsto nå som noe helt annet. Han skalv fortsatt, men nå hutret han også. Det bleke alvorlige ansiktet vitnet om sannhet på vei ut i dagens lys. Pistolmannen ble dratt opp etter armene og bena. Begge brannmennene var nede i hullet og Georg og Lensmann Fagerli tok imot han oppe på det som var igjen av gulvet.

Lensmann Fagerli stilte seg foran ham, ristet på hodet og sa:
– Ja vel Bernt Larsson, hva er dette for slags sirkus?

Georg pekte på fryseboksen.
– Det der, sa han. 

Lensmannen åpnet lokket. Stirret og bøyde seg ned som om han ikke trodde det han så.

– Kjøss katta, sa han. – Det er jo banksjefen.

Inge nikket.

– Det var det jeg sa.

Bernt Larsson sukket tungt og tok en lang pause.
– Greit. Greit. Jeg tilstår.

Lensmann Fagerli løftet et øyenbryn.
– Så lett?

– Ja, for faen! skrek Bernt. – Det er bare å bli ferdig med dette. Jeg orker ikke mer. Det var jeg som la han der.

Georg og Inge så på hverandre. Brannmennene åpna termosen sin og skjenket seg mere kaffe.

– Og hvorfor gjorde du det? spurte lensmann Fagerli, profesjonelt og rolig.

Bernt Larsson stirret bare tomt ut i lufta.

Lensmann Fagerli satte håndjernene på Bernt Larsson og spissformulerte spørsmålet.

– Hvordan havnet banksjefen i fryseren?

Bernt pustet tungt.
– Jeg kjørte han ned. Men det var en ulykke! Jeg var på vei for å hente min kommende kone fra Thailand. Hun kom med toget fra Gardermoen, eller, hun skulle kommet på riktig stasjon, men hun gikk av på feil stasjon. To ganger!

Fortsett, dette gir jo ingen mening, svarte lensmann Fagerli.

– Ok. Jeg var allerede forsinka, og så hoppa banksjefen rett ut i veien foran bilen i skogholtet mot Geitmyra. Gud vet hva han gjorde der i dress og slips. Kabang!  Og jeg kunne jo faen ikke ringe politiet da! Hele bygda hadde jo bablet: “Bernt kjørte i hjel banksjefen da han skulle hente import-kjærringa si»

Inge Gjøvik humret i skjegget:

– Det hadde blitt ukas toppsak, ja.

Bernt nikket.
– Nettopp! Så jeg heiv banksjefen i fryseren her på hytta hans og tenkte at jeg skulle ordne det etterpå. Men så måtte jeg faen i meg kjøre rundt halve kommunen og nabokommunen for å finne henne jeg skulle hente. Buppha gikk av feil igjen. Så gikk bare tida.

Lensmannen lukket notatblokka.
– Motivet er altså: stress, skam … og en thailandsk brud med dårlig stedsans. Det er altså Buppha Larsson vi snakker om? Hun som jobber i ferskvaren på Meny?

Bernt Larsson nikket bekreftende.

–Jeg er klar for å ta min straff lensmann Fagerli. Buppha har uansett bestemt seg for å reise videre. Hun har truffet en ny mann i Sverige. Du har vel ikke tilfeldigvis separasjonspapirer nede på kontoret?

–Jo, jeg har tilfeldigvis det Bernt. Nå skal vi to gå ut i bilen, men først skal vi sperre av området. Kanskje dere hjelper meg med det gutter? spurte lensmannen Georg og Inge.

–Hva med liket av banksjefen? Spurte Georg

–Ja, det var det … Kan dere ta det med for meg? Jeg har med bikkja i bilen og den har ikke fått mat siden i mårres, så det kan bli guffent. Inge, har ikke du stasjonsvogn? Pistolen har jeg kontroll på, sa lensmannen.

Georg Blokkhus og Inge Gjøvik ble med ut i politibilen og fikk rullen med sperrebånd av lensmannen. Hilste på den sultne hunden hans og gikk tilbake til skjulet. Brannfolkene hadde allerede dratt. Igjen stod de to kameratene da lensmann Fagerli og Bernt Larsson rullet ned gjennom sørpa i lensmannens private bil. Georg løftet hånden til et slags vink. Bernt Larsson løftet hendene samlet med håndjernene til en form for gjengjeldelse samtidig som han nikket mot Georg. 

De to vennene tråkket forsiktig inn i skjulet igjen for å ta fatt på oppdraget fra lensmann Fagerli. Liket av banksjefen måtte ut av fryseboksen, ut av skjulet og inn i bagasjerommet på Inges bil. Det var Georg som fikk oppdraget. Inge var støl og oppskrapet etter at gulvet gav etter. Inge holdt lommelykta mens Georg tok et godt tak i liket og løftet den stive kroppen opp på den ene skuldra. 

–Hva faen er det jeg ser? Ropte Inge.

Under liket av den innskrumpede banksjefen lå det lag på lag med kjøtt. Pent innpakket og merket med «ELG 94»

–Fullt av elgkjøtt. Kun 4 år gammelt. Hva sier du Georg? Skal vi ta med noen biffer og frese de i panna hos deg når vi kommer ned til bygda? Sa Inge.

–Tja, 4 år i samme fryser burde gå, så lenge det ikke lukter av kjøttet, repliserte Georg selvsikkert på vei ut døra med liket. –Ta med, så vi blir mette.

Georg Blokkhus og Inge Gjøvik avleverte den frosne banksjefen flatpakket som avtalt på politistasjonen en halvtime etterpå. Lensmann Fagerli takket for jobben og beklaget omstendighetene. Bernt Larsson spiste kveldsmat på glattcella og var lettet over at livet hadde tatt en ny og etterlengtet vending. I 4 år hadde han holdt på hemmeligheten, delvis ved å holde seg borte fra bygda ved å jobbe turnus i industrien på Vestlandet. Kjærligheten til Buppha hadde samtidig avtatt og til slutt kom dagen da hun fortalte om den nye flammen i Sverige. Hun hadde funnet han via en kontaktannonse i lokalavisen. Sjelesørger og medmenneske.

Georg og Inge kjørte videre hjem til Georg etter å ha fått klapp på skuldra av lensmann Fagerli for både å ha bidratt til oppklaringen av mysteriet rundt den forsvunne banksjefen, og for å ha hjulpet til med å frakte liket hans til politistasjonen. Nå var tiden inne for en debrief og en øl, mente Georg.

–Det blir aldri nok kjøtt, spesielt ikke når det er gratis, sa Georg og kastet meierismør i den glovarme panna.

–Gratis elgkjøtt, sånn som naturen tenkte det skulle være, svarte Inge.

Den fire år gamle biffen smakte fortreffelig. Mør som godt modnet kjøtt skal være og med et hint av noe vilt over seg. Georg hadde laget soppsaus for anledningen. I tillegg lokale og kortreiste poteter, plukket eller stjålet nattestid, tidligere i høst. Georg Blokkhus og Inge Gjøvik la seg gode og mette denne kvelden. Inge på sofaen i stua og Georg på soverommet.

Georg våknet av at telefonen ringte neste morgen. Han tok den ikke. For alt Georg visste kunne det være NAV, selv på en søndag, eller lokalavisa som ville ha et intervju etter at nyheten om den forsvunne banksjefen hadde nådd jungeltelegrafen. Han lot den ringe ut, men fikk ikke sove igjen. Inge imidlertid, sov som en hvalross på sofaen, og det hørtes. Georg lurte på om han fremdeles hadde noen sofa eller om den måtte kondemneres. Så ringte det på døra, gjentatte ganger, stressende og urytmisk, som om det var en slags alarm. Ikke var det morse, ikke var det flyalarm, ikke var det syv korte og en lang som på skip, men det var tydelig at det var et viktig budskap på den andre siden av inngangsdøra inn til Georgs leilighet. Inge våknet også og kreket seg ut av den nedsunkne sofaen som et sjøpattedyr. Georg var allerede i yttergangen, fortsatt i trusa. 

–Ja ja ja, jeg kommer, ropte Georg.

Lensmann Fagerli smatt inn idet Georg åpnet døren. Han var oppskaket.

–Jeg har prøvd å ringe, men her virker det som om det har vært sjøslag. Klokka er jo elleve, gutter. Kom dere i klærne og åpne et vindu. Saken har tatt en ny vending, sa lensmannen med iver i stemmen.

Georg og Inge så på hverandre.

–Har det dukket opp flere lik, parerte Inge trøtt og klødde seg i skrittet.

–Nei, ikke akkurat, men jeg må informere dere om noe; rettsmedisinerne tinte liket av banksjefen på mårrakvisten og de konkluderte med at det manglet det meste av kjøttet fra lårene, så vi dro tilbake og hentet hele fryseren for å sjekke den nærmere, og vet dere hva? I bunn av fryseren lå det flere pakker kjøtt merket med «elg -94». I grålysningen regnet vi med at det var fire år gammelt elgkjøtt, men tilbake på stasjonen tok vi en prat med vår venn Bernt Larsson igjen. Det han fortalte fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på en aldrende lensmann. Han tilsto at han og hans kommende ekskone, Buppha, i tiden rett etter påkjørselen, startet arbeidet med å partene banksjefen i mindre biter og pakke kjøttet inn og merke det med «Elg-94». Men ikke nok med det; «elg», eller «e.l.g», som det faktisk står på pakkene, altså med punktum mellom bokstavene, er initialene til den stakkars banksjefen; Einar Lund Guttormsen. Fatter dere greia? Det er jo sykt. Georg, husker du at vi to måtte ta en prat etter at Meny ringte meg og insinuerte at du systematisk tusket til deg kjøtt i tide og utide? De hadde ikke bevis, men jeg kom til å tenke på noe; dere tok vel ikke med dere noe «elgkjøtt» fra den fryseren i går kveld? Rettsmedisinerne sier at det mangler en god luns med lårkjøtt fra banksjefen. Regnestykket går ikke opp. Jeg bare nevner det, sa lensmann Fagerli som nå stod med lua i hånda og kikket i gulvet.

Lukta av middagsselskap satt enda i veggene. Kjøtt, soppsaus og kortreiste ovnsbakte poteter. Kroppsspråket til lensmannen var ikke til å ta feil av. Den ellers så aktive mannen så ut som en skygge av seg selv. Ansiktet blekt som skummet melk og med øyne som unnvek kontakt. Georg hadde satt seg ned på gulvet. Han var kvalm. Den bare magen gikk inn og ut som om brekningene hentet fart fra Georgs innerste og mest bortgjemte dyp. Georg holdt pusten for å prøve å unngå det uunngåelige, men så kom han til å tenke på kannibalene i Afrika han hadde hørt om som barn. Sort gryte over åpen ild. Med en sydende suppe og hodet til banksjef Einar Lund Guttormsen stikkende opp. Han var blitt sitt eget mareritt. Så kom flodbølgen av oppkast, som en tsunami som ikke stopper før det er tomt for væske bak den. Lensmann Fagerli stod som forstenet og tok imot ladningen over uniformen sin, før også han kastet opp i retur over hele Georg der han nå stod på alle fire i den hvite trusa si.

Lensmannen spyttet de siste restene av frokost ut av kjeften, tørket munnen med håndbaken og snudde seg mot Inge Gjøvik;

–Dette er fælt Inge. Du kjente jo banksjefen. Det var han som tok seg av deg og fikk deg på legevakta da du rulla ned fra taket hans. Husker du det? sa Lensmannen.

–Banksjefen var en god mann, sa Inge og klappet seg på kulemagen før øyeeplene forsvant baklengs til bare det hvite var igjen og han segnet om over restene av Georgs sofa.

More is more

Publiser av Kulturblikk

Yngwie J. Malmsteen, Yngve Malmsteen eller Lars Johan Yngve Lannerbäck, som han egentlig heter, har aldri spart på kruttet. Selv ikke når det var vått. Det har alltid sagt pang i nærheten av Yngwie. Enten det er pyro på scenen, fyllekjøring eller folk rundt han som fikk unngjelde. Men det finnes også negative sider, som Hunter S. Thompson ville sagt.

Det var vekten av alle kanonene på en side som senket Wasa-skeppet under sjøsettingen. Den løse kanonen Yngwie Malmsteen kan også kunsten å senke seg selv til tider.

Se for deg Gunde Swan, Astrid Lindgren og Skrotnisse. Skiløper, forfatter og en animert dukke. Disse tre sitter på den ene siden av bordet og spiser kjøttbullar. Helt i den andre enden sitter Yngwie i hvit slobrock og pilotbriller og skriker «skicka såsen för satan i helvete, fittor». Yngwie er helt i utakt med omgivelsene sine. Yngwie er bare i takt med seg selv, og av og til bandet, hvis de er gode nok for han. I Yngwies band har det alltid vært svingdører. Sjelden har samme musikere orket mer enn en plateinnspilling og ihvertfall ikke mer enn én turné. Det finnes riktignok noen unntak. Johansson-brødrene på henholdsvis tangenter og trommer er de som har holdt ut lengst med Yngwie. De er sønner av den svenske jazz-legenden Jan Johansson og har fått inn utakt med morsmelka. De er kjent for både sitt høye musikalske nivå, men med jordnær svensk humor som sto i sterk kontrast til Yngwies enorme ego og rockestjerneattitude. I perioder har de overgått Yngwie i dumheter, men bare i perioder vil jeg presisere. Da Malmsteen hadde Jens Johansson på keyboard og Anders Johansson på trommer på 80- og 90-tallet, var de et svensk superteam – alle tre ekstremt tekniske og raske. Vi snakker på toppidrettsnivå, men ikke uten konflikt;
Anders har i flere intervjuer sagt noe sånt som:

“Vi var tre svensker på turné i USA – men én av oss trodde han var Gud.”
De to brødrene lo ofte av Yngwies grandiose stil bak scenen, og kalte ham spøkefullt for “His Majesty Yngwie the First”.

Jens Johansson har fortalt i intervjuer at Yngwie ville bestemme alt – lydbildet, lyssetting, antrekk, og hvem som fikk soloer. Jens fortalte en gang:

“Yngwie sa: ‘When I solo, you stop playing.’ Jeg sa: ‘But then there’s no harmony.’
Han svarte: ‘I am the harmony.’”

Da kan vi i samme slengen definere hamoni, sånn musikalsk sett: Harmoni er sammensetningen og forbindelsen av toner som klinger samtidig, og reglene for hvordan disse kan kombineres for å skape musikalsk mening og uttrykk.

“Vi kom fra Uppsala og spiste ostesmørbrød, Yngwie kom fra Stockholm og spiste oppmerksomhet.” (Anders Johansson)

Men Johansson-brødrene hadde også sine sider; lediggang er roten til alt ondt. Brødrene hadde en periode en hobby som gikk ut på å leie dyre sportsbiler. Fullforsikre de, for så å kjøre de i filler. En gang skal de ha levert tilbake kun førerstolen fra en bil. Å kaste TV´n ut av hotellrommet var det absolutt første som skjedde når de ankom nye hotell på turné. Rein og skjær rockerutine der altså. Men det var en ting som var forskjellig med Johansson-brødrenes «hyss» kontra Yngwies; Det brødrene gjorde på faenskap, gjorde Yngwie i fullt alvor, som om han mente det. Eksempelvis da han ble arrestert i Miami i 1993; Yngwie blir siktet for overgrep med skytevåpen. Saken skal ha oppstått da hans daværende kjæreste, 19-årige Amber Landin, angivelig ble holdt mot sin vilje i huset hans. Da hennes mor kom for å hente henne, hevdes det at Yngwie trakk fram både hagle og pistol og truet med å bruke dem. Etter en times megling med politiet kastet Yngwie inn håndkleet og kom ut sammen med kjæresten. Det ble bråk, men vi skal ikke glemme at dette er USA. Lefling med våpen der kan sammenlignes med epleslang her, i alvorlighetsgrad. Siktelsen skal ha blitt droppet senere.

Malmsteens kanskje største egenskap er egoet og det er dette som gjør han så teknisk god på gitar også. Han er som en toppidrettsutøver som går inn i bobla og blir der til konkurransen starter, for det er nemlig sånn at Malmsteen er en konkurransemann, men den eneste han konkurrerer mot er seg selv. Musikerkollegaer har gitt uttrykk for at han har et massivt ego og alt må kretse rundt hans forestilling av perfekt prestasjon og kontroll. Går vi tilbake i tid til da Yngwie først etablerte seg i USA så kommer vi ikke utenom en historie fra bandet Alcatrazz; Yngve fikk kjeft for å mangle sceneetikk. Han kunne stille seg foran vokalist Graham Bonnet og til og med spille solo mens Bonnet sang. «They didn´t come here to see you sing – They came to see me play», sa Yngwie da Bonnet måtte ta den vanskelige samtalen.

Som ung gutt hjemme i Sverige fikk Yngwie smaken på luksus og raske biler før han fikk lov å kjøre dem. Han fortalte en gang at han kjøpte sin første Ferrari lenge før han hadde førerkort. Han sier selv at lyden av motoren inspirerte han til å spille raskere. For fort skal det gå, enten det er motbakke eller utforbakke.

“When I drive my Ferrari, I play classical music. When I play guitar, I go even faster.”

Yngwie øvde 8-10 timer om dagen som tenåring og sa en gang: «Jeg spilte ikke gitar – Jeg var gitar». 8-10 timer tilsvarer skjermbruken daglig til en gjennomsnittlig 17-åring i 2025. Greit å sammenligne. Malmsteen er kjent for å spille ekstremt raskt og presist. I mange av hans mest kjente soloer ligger han på rundt 14-16 toner per sekund, men han er oppe i 18-20 toner i sekundet med «shredding-teknikk». Dette tilsvarer et tempo på over 200 bpm (slag per minutt) med 32-dels noter. Vi lar brøkregning ligge og konkluderer med Malmsteens egne ord: «More is more». Hadde Paganini hatt Stratocaster og Marshallforsterker, ville han fortsatt vært for treg. Malmsteen spiller raskere enn alle, kjører fortere enn politiet og snakker høyere enn fornuften. Han er det levende beviset på at genialitet og galskap bare er to toner fra hverandre. Jeg så Malmsteen og Johansson-brødrene på Rockefeller i Oslo på slutten av 80-tallet. Det gjorde inntrykk. Personlig vet jeg ikke om han er et geni eller bare verdens mest høylytte misforståelse. Men én ting er sikkert: Han trenger hverken at du eller jeg liker han. Han liker seg selv nok for oss alle.

«I´m not a guitar hero. I´m a guitar god”  (På spørsmål om hvordan det er å være gitarhelt)

(Hvis du ikke allerede har hørt hvor fort det går så kan du jo lytte til låtene «Far Beyond The Sun» og «Black Star».)

Yngwie Malmsteens Rising Force (med Johansson-brødrene), ble det første vestlige rockebandet som fikk spille bak jernmuren i Sovjet. En turné med hele 22 konserter fordelt på Leningrad og Moskva. På det meste med over tjuetotusen publikummere per kveld. Men hvis du tror de oppførte seg der borte må du tro om igjen. Arrangørens budsjett var ikke noe å skryte av så en videoinnspilling av konserten gjort av sovjetisk TV, ble en del av hyra. Om hyra var rævva, så var maten visstnok enda verre. Og hva gikk det ut over? jo, rævva. De fikk kjørt seg en uke. Yngve pussa tenner i vodka og nekta å dusje.

Å reise på turné innebærer noen flyturer. Tittelen på albumet «Unleash The Fury» (2005) refererer faktisk til en episode under turneen i 1988: Malmsteen, i bedugget tilstand, skal ha opptrådt aggresivt på et fly før han sovnet. Så bråvåkner han av at noen søler et glass med vin over han, og utbasunerer deretter: «You´ve released the fucking fury!». Episoden ble tatt opp på kassett av en av Johansson-brødrene og har dermed fått evig liv. Under en turné i USA på 80-tallet prøvde en arrangør å fortelle Yngwie at han måtte korte ned settet sitt fordi scenetiden var ute. Yngwie svarte:

“You can’t rush genius. There’s only one Yngwie Malmsteen.”
Og så spilte han en halvtime ekstra med soloer bare for å understreke poenget.

Yngwie ble født i Sverige i 1963. Han forlot hjemlandet da han innså at ingen forsto forskjellen på Bach og Barokk-shred. Han tok med seg gitaren, et ego på størrelse med Stockholm, og erobret verden. Yngwie fikk rockestjernedrømmen oppfylt, og ble i samme slengen kongen av kleine sitat;

“People always told me to slow down. Less is more, they said. I always said, how can that be? How can less be more? It´s impossible…more is more!”

Uansett om du liker Yngwie Malmsteen eller ikke; Det er showbiz. La oss avslutte med Yngwies egne ord. Jeg synes de oppsummerer mannen, gitaristen og myten godt:

«…Att förändra sig hela tiden är rinte bra i det långa loppet. Om du har en vision, håll fast vid den och var ärlig mot den. Fejka inte – var dig själv på riktig!» (Yngwie Malmsteen)

Kilder:

Såsom i Himmelen, så ock på jorden (Anders Tengner 2012)

Wikipedia

Egne opplevelser

Å tape er å vinne

Publiser av Kulturblikk

Jeg var ikke særlig god, men det er en fattig trøst at det fantes folk som var dårligere enn meg. Hans Erik for eksempel. Han var i besittelse av egenskapen å gi faen, selv om det brant på dass. Evnen til å koble seg av verden i en times tid, mens vi andre slet med bakglatte ski og blodsmak i munnen, på vei fra start til mål i et skirenn ingen andre enn foreldrene våre var opptatt av. Ingen andre i hele verden.

Det kunne være klubbmesterskap og ære stod på spill. Ikke for alle; ikke for meg og definitivt ikke for Hans Erik, som startet ut tidlig. Jeg startet ut sent. Etter relativt kort tid tok jeg han igjen oppe i et hogstfelt. Terrenget var så ulendt og bratt at løypa var tråkket manuelt. Her kom ingen løypemaskiner frem. Hans Erik hadde satt seg ned på en stubbe tett ved sporet. Skiene og stavene hadde han slengt fra seg i djupsnøen. Blikket hans var festet på en elgokse i motsatt ende av hogstfeltet. Han løftet armen rolig til en stopp-bevegelse og hysjet forsiktig på meg, der jeg kom oppover bakken på nye finske bakglatte ski og med blodsmak i munnen. Hans Erik satt rak i ryggen med hvilepuls og blikket låst. Han var langrennssportens svar på David Attenborough der han satt;

«What we see here is a moose”

Jeg stoppet opp. Var redd lyden av hjerteslagene mine skulle skremme elgen, men elgen fortsatte å gjøre det som elger gjerne gjør på et hogstfelt; spise. Enten hadde den ikke hørt meg, eller så ga den blaffen. Jeg var uansett ingen trussel. Jeg var luft. En tynn gutt i blå skidress på vei fra start til mål, via et hogstfelt. Jeg har lest at elgen ser dårlig og har større tiltro til hørsel enn syn. Ergo, hjerteslagene mine var lydløse. Jeg trodde jeg var sliten, men det er dette som skiller en idrettsmann fra en turgåer, og der og da gikk det opp for meg at det var turgåer jeg var. Jeg var interessert i elgen og dens ærend. Jeg kom aldri til å havne på noen pall.

Hans Erik hadde rosiner i lomma på skidressen. Han fisket opp en neve og strakk hånda mot meg mens han nikket at jeg skulle åpne min. Ingen av oss sa noe. Kalde rosiner som minnet om kvae. Min bestemor pleide å tygge kvae, eller skogens egen toy, som hun kalte det, men å tygge kvae med gebiss kan by på utfordringer og en dag sluttet hun med skogens toy. Elgen på andre siden av hogstfeltet stampet de lange bena i djupsnøen og gled lydløst inn i skogbrynet. Mett av furutopper, rogn og sikkert kvae også, når jeg tenker meg om. Hans Erik hvisket at jeg burde komme meg i mål før jeg ble kald. Selv hadde han ikke noe hastverk. Han stakk hånda i lomma på skidressen og fisket frem de siste rosinene.

–Skal ikke du også i mål?, spurte jeg.

–Jeg er i mål allerede, svarte Hans Erik og tømte hånda med de kalde rosinene i munnen.

Jeg gikk over målstreken til nest siste plass og kald solbærtoddy. Premier som drammeglass og askebeger fra Hadeland Glassverk var delt ut til de første tre over målstreken og mest sannsynlig var de allerede hjemme. Kanskje nydusja og med en kopp rykende kakao i hånda. Jeg kunne ikke bry meg mindre. Hogstfeltet, Hans Erik på stubben, elgoksen og rosinene. Et øyeblikks refleksjon over konkurranse. Det var turgåer jeg var.

Ingen flere skirenn på meg. Aldri mere blodsmak i munnen i en skog på hvilepuls. Rosiner og kvae i stedet for tyggegummi. Eller nei, vent. Usikker. Varsomme skritt over ei myr på jakt etter orrleik. Ikke mere bakglatte ski. Puste inn lukta av regnvåt skog på forsommeren. Ikke mere skirens og klister. Ingen startstrek. Bare skogbryn. Ingen målstrek, kun et bål.

Og på en stubbe sitter Hans Erik

«What you feel now is freedom”

Bjørn Anders Nymoen 28.09.2025

Elg mot Elg

Publiser av Kulturblikk

Da tiern var gul og femmern var blå, var tobakk sunt. Spesielt om du var idrettsutøver. Vi som hadde lagt Barnas Holmenkolldag og skirenn med solbærtoddy bak oss, lot oss ikke be to ganger. Tiedemann var både grønn og blå om det var snus du var opptatt av. Vi bakte så digre priser som overleppa tålte. Nåde den som feis da – for lo du, og overleppa var full av grønn Tiedemann, så skar glasskåra i snusen opp tannkjøttet. Det var ihvertfall det vi hadde hørt.

Holdt du ut i mere enn ti minutter, ble du både svimmel og kvalm, og i ni av ti tilfeller betydde dette spying. Men det var nok verdt det – når jeg tenker tilbake. Det handla jo om å teste grenser. Vi var tolv år, eller deromkring.

Snusen var det første møtet med rus, og den virka så å si momentant. Joda, vi hadde røyka strå, gress og en og annen sigarett vi hadde stælt. En gang fikk vi tak i rødmix, og i mangel på rullepapir brukte vi stengelen på en hundekjeks (giftig plante, for ordens skyld). Den tabben kurerte oss midlertidig mot tobakk i flere måneder, men Oliver Twist og snus fra Sverige lokka oss tilbake.

Jeg har aldri spydd så mye som da jeg svelga en pris med General på ei hytte på Sjusjøen. Jeg lå på hemsen, alt gikk rundt. Redninga ble et bittelite vindu høyt oppe på veggen. Spyet stod som en søyle ut i nysnøen og farga den brun-oransje. Ei elgku like ved ble så skremt at hu hastet av gårde mot neste dalføre. Elg mot elg.

Men hvor fikk 12-åringer snus fra i 1985? Joda, noen butikker solgte til unger, men oftest var det en eldre kjenning som handla. Du måtte ha spenn. Cash. Alle snusa. Det var ihvertfall det vi trudde. Mest sannsynlig var det vi, noen skogsarbeidere i Trysil og det lokale ishockeylaget. De handla. Vi spøy. Helt til vi en dag slutta å spy. Vi hadde kommi oss over kneika. Da var det tid for neste punkt på programmet: øl.

Samme prosedyre. De eldre gutta kjøpte. Og dengang var det sterkøl i butikk. Mitt skjellsettende møte med sterkt juleøl fant sted i ei koie, langt til skogs. Ingen fare for å drite seg ut offentlig. Trygt – men ikke helt uten ansvar.

Vi drakk. Det var snø og kaldt, og vi var jevnlig ute for å pisse navnet til den jenta vi var forelska i, men aldri fikk. Egil ble kvalm og sovna på trappa, mens han nøt frisk, iskald skogluft. Da magen vrengte seg, åpna han døra og spøy inn i koia. Han trudde han allerede var inne og spydde ut. Slikt blir det gode historier av.

Flaskene (eller bjørnungene som enkelte sa)? De satte vi igjen i koia. Perfekte musefeller. Så tok vi dem med ned til bygda og panta dem, uten å fjerne muselika i bånn av flaskene. Veksla døde mus og pantbart, brunt glass mot viktige ting vi trengte i skogen. Som tobakk og mere øl.

Sånn holdt vi på. Snus og øl, spy og mus. I dag er det energidrikk, vapes, mobiltelefoner og TikTok. Jeg veit ikke hva som er verst – men jeg er glad jeg fikk spy i fred på Sjusjøen uten å havne på TikTok. Elg mot elg. Også langt til skogs; Så langt inne på skogen at det eneste kameraet i mils omkrets var NRK-legenden Sverre M. Fjellstad sitt, men det pekte aldri på oss, selv om vi både hørtes og oppførte oss som dyr til tider.

Dette kåseriet har 50-års aldersgrense. Er du yngre så glem det du har lest.

Runes Fornemmelse Av Jul

Publiser av Kulturblikk

Fotograf Rune Johansen fra Engeløya i Steigen reiste landet rundt på jakt etter julestemning, men hva er egentlig jul for Rune selv?

Tekst & foto: Bjørn Anders Nymoen

Rune, et kamera og en idé

Rune la ut på en reise hvor målet var å dokumentere julestemning. Det ble en lang tur på kryss og tvers. Innom Sverige var han også. Ihvertfall rett innafor grensa.

–Jeg holdt på å kjøre meg vill på Finnskogen. Det er jo ikke som i Nord-Norge hvor du har et fjell du kan navigere etter. Der var det jo bare skog, sier Rune.

Men julestemning det fant han på så mange vis. Menneskemøtene og bildene han tok ble til boka «Glade Jul» som kom ut i 2010, men hva er egentlig jul for Rune selv? Forordet i boka summerer opp et juleminne fra Bodø i 1968;

«Som barn var adventstida den lengste tida i året. Jeg husker ventetida til selve julaften som en evighet. Jeg var enebarn mine første femten leveår. I «heimhusan» startet det med vask og rundvask. Det skulle være rent til jul. Huset var endevendt helt til sent lille julaften. I kjøleskapet ble det mindre og mindre mat. Mot slutten var det nesten helt tomt. Bare en tørr gauda og kaviar, husker jeg. For så på selve kvelden å bli overfylt med all den julemat du kan tenke deg»

Jula er forskjellig

Jula handler for mange om nettopp dette; barndomsminner. Det er derfor vi tar frem den samme pynten hvert år og holder oss til våre egne tradisjoner (oppi alt det andre). Forskning har vist at det å pynte til jul kan gi oss en lykkefølelse og små øyeblikk av tankeflukt tilbake til noe vi liker. Hvis vi liker det da. Jula er forskjellig kan du si. For alle.

–Jeg fant et julekort fra Steigen som er med i boka. Det var ikke så bra det som stod i det kortet. Det var en sørgelig julehilsen, for det er jo ikke alle som har det bra i jula, sier Rune.

Andre får ikke nok og har jul i huset 365 dager i året.

–Jeg besøkte Arnold Selnes i Oslo. Han er oppfinner. Han har funnet opp ei human musefelle som han har patent på. Den må stå i vinduskarmen med åpent vindu. Den tar ikke livet av musa, men skyter musa ut som en rakett. Jævlig fint. Jeg fikk se patenten. Han hadde også et skap som het «edruskapet» og det passer jo fint å ta opp i disse tider. Det er jo ikke alle plasser det er like hyggelig i jula, sier Rune.

Egne minner

–Min far var skipper og styrmann hele livet. Jeg reiste alltid gratis med båten. Turen til Steigen tok 6 timer den gangen. Det er en god historie fra værran utafor Bodø; Øyfolket hadde tatt seg til rette og satt varer ombord i bagasjerommet på båten uten lov, og straks båten la til kai i Bodø var slekt og venner ombord og hentet varene. Det gikk over styr, men en gang var det ei som hadde satt inn 4-5 brett med egg som skulle plukkes opp på vanlig ulovlig måte i Bodø. Maskinisten fant de, og hardkokte alle egga og la de pent tilbake. Tenk deg kjærringa som skulle bake til jul. Det ble stilt, sier Rune og ler godt.

 Pynte til jul

–Nå som strømprisen er så høy så får vi jo se hvem som har penger og hvem som ikke har. Det er mye julelys for tida. Men det er kanskje ikke sånn. Folk liker å pynte, men det må jo ta litt strøm. Ifjor fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde noe julepynt her i huset, men nå har jeg kjøpt meg noe som står oppe her i vinduet. Jeg bor aleine, sier Rune.

–Du har reist rundt og dokumentert andres jul og tradisjoner. Har du selv noen ting som kommer frem hvert år, som gjør at din jul blir din jul?

–Nei, jeg har ikke det lengre. Når jeg var gutt var det jo som en evighet mellom første desember og julaften. Sånn er det ikke lengre. Jeg har ingen tradisjoner lengre. Jeg feirer jul aleine. Også drar jeg gjerne til slektninger etterpå. Jeg husker tilbake til en julaften da jeg var barn. Min mor styra så mye til jul. Det var vasking og pynting og det var kul på kjøleskapet på julaften. Jeg fikk et Instamatic kamera på julaften. Jeg tok et bilde av mor og far i sofaen utpå kvelden. De hadde sovna. De hadde styra og stelt så mye. Bildet er søkk borte. Umulig å finne. Det er her jeg har juleminnene mine fra. En annet minne er at lysan stod på hele døgnet. Det var jævlig fint, minnes Rune.

Glade jul. Jula er ikke bare rød. For noen er jula sørgelig

Budskapet

–Jeg synes jula har blitt hyklerisk. Ikke det at jeg er religiøs altså, men jeg lurer på hva dagens barn egentlig har lært om julas budskap, sier Rune.

–Er det noe du ble mere bevisst på etter at du reiste rundt og besøke folk og hjemmene deres i høytiden? Det er jo like mange forhold til jula som de du klarer å portrettere. 

–Næh, jeg vet ikke hva jeg skal si. Når du er ute og fotograferer så er du i en slags rus. Det er først når du kommer hjem og begynner å kikke på bildene at du ser at det er ganske likt overalt. Det fine for oss her i Norge er jo at jula er på den mørkeste tida. Jul på Hawaii, nei det trur jeg ikke at hadde vært noe. Jeg husker jeg hadde en klassekamerat som hadde feiret jul i Bergen et år. På skolen ba læreren han fortelle om opplevelsen og klassen fikk i oppgave å prøve å finne ut hva det var de manglet i Bergen, men som vi hadde her. Vi gjetta og vi gjetta, men vi fant det ikke ut. Læreren måtte til slutt avsløre det; de hadde ikke sne. Jeg syntes synd på kameraten min som hadde måttet feire jul uten sne, sier Rune.

Elementene

–Hvis det er noe jeg savner med jula så må det være sne. Det har det jo ikke vært på en stund. Det begynte i Oslo i 87-88, så har det gått nordover. Hvis det er noe som minner meg om jul så er det sne. Jeg er ikke noe skigåer, men jeg er glad når det er vinter. Jeg kan ikke tenke meg å reise sydover heller. Det blir arktiske strøk på meg. Sne og jul henger sammen, selv om vi også har hatt mye dårlig vær. Vi spiste julemiddag. Strømmen var gått. Kuling eller storm eller orkan i kastan. Det varte kanskje en dag, så klarna det opp igjen og frøys på. Nei, det må være sne i jula. Men vi vet jo ikke idag. Det skifter så fort, sier Rune

Prøysen til jul

–I 63 eller 64 var Alf Prøysen en tur i Bodø før jul. Han underholdt og vi barna satt på første rad. Men Prøysen var så sint denne dagen at vi begynte å skrike. Hyla. Mor mi måtte hente meg. Prøysen var lyn forbanna. Han hadde «dagen derpå» og skulle spelle for unger. Du kan jo tenke deg; mitt store møte med dikter og visesanger Alf Prøysen. Jeg hyla og skreik. Det er jo også en slags julehistorie, sier Rune.

Juledrømmen

–Det som var fint før var å se på TV. Det begynte jo klokka 12 for oss barna. At vi fikk lov å se på TV på dagen var stort. Vi har jo ikke noen drømmer lengre. Vi har alt. «Drømmen om Amerika», det var jo artig å gå på kino å se hvordan de hadde det der borte, og tenke; sånn får vi det aldri her, men nå har vi det sånn på godt og vondt. Nå blir jula også amerikansk. Verden må gå videre. Jeg kan jo bare sitte her og se tilbake. Jula er jo den samme på mange måter selv om den har forandret seg totalt, sier Rune.

–Har jula gått ut på dato, Rune?

–Hehe, nei ikke for handelsstanden, men det må de jo få lov til, men det har blitt så voldsomt. Som barn husker jeg jo at det var forskjell på harde og myke pakker. Det var mest stas med harde pakker, men i de myke pakkene fra besteforeldre og tanter kunne det være lester eller andre heimestrikka ting. Og mange av disse har jeg den dag i dag. Men jeg husker spesielt en genser. Jeg hadde akkurat flytta til Oslo. Bestemora mi hadde omtrent strikka den rett i fra sauen. Helt ubehandla, tjukk og god genser. Grå. Jeg bodde på Kampen og hadde den lagra i kjellern. Så var det en vinter jeg skulle ned og hente den. Mølla hadde spist opp hele gensern. Det var bare lørvan igjen, sier Rune.

–Hvordan skal du feire jul i år Rune?

–Nei, det vet jeg ikke. Det er mer enn nok å gjøre her. 

–Da ønsker jeg deg god jul Rune.

–Takk for det. Ja ja, det blir vel jul i år også. Men jeg sier det; jula er ikke sånn som den var. 

Rolig som skjæra på tunet

Rune er en mann med lave skuldre. Han stresser ikke. Jula kommer uansett. Alt det andre også forresten. Han har publisert 9 bøker og har hatt store utsmykninger i inn- og utland. Johansen debuterte som fotograf på Høstutstillingen i 1990 og har senere vært representert ved en rekke utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Hans bilder har vært trykket i flere utgaver av det ledende trendmagasinet Wallpaper, foruten i det norske magasinet Fjords. I 2004 ble Rune Johansen tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere. Samme år debuterte han som forfatter med boken Hiv mannskjiten. Han har senere gitt ut flere andre bøker. Rune Johansen ble tildelt Fotografiprisen, Norges Fotografforbunds hederspris, i 2011.

Rundt kjøkkenbordet. Rune er full av historier. Bildene i boka han viser meg fremkaller den ene anekdoten etter den andre. Som et mørkerom for historier.

Saken stod først på trykk i NordSalten Avis i desember 2021

De Lillos’ retrospektiv

Publiser av Kulturblikk

Fredag kveld i Tromsø, 15. september 2023;

De Lillos spiller på Blårock. Trekantscenen klarer såvidt å huse de langveisfarne. Ikke fordi de tar så mye plass, men det de gjør på scenen er så tight og melodiøst at vi må tilbake til 90-tallet for å huske sist det låt så ærlig og ekte. Ingen kor, ingen KORK. De Lillos suste avgårde til ihvertfall min hjerne var alene.

En usminka versjon av et band jeg har fulgt siden starten, men det er mer;
Bandet presenterer ny musikk som viser at de fortsatt er i eliteserien hva gitarrock angår og tekstene holder heller ikke tilbake.

De Lillos svevde over Tromsø i kveld

Derfor er ikke Jokke død

Publiser av Kulturblikk

Valentourettes har spilt sin sekshundrede gig med Jokke-låter. Petter Baarli forteller hvorfor Jokkes musikk lever videre, selv 22 år etter hans bortgang.

Tekst & Foto: Bjørn Anders Nymoen

Valentourettes ble satt sammen i 2003 med det formål å fremføre Joachim Nilesens sanger på én enkelt konsert. Med Petter Pogo på bass, Runar «Kula» Johannessen på trommer og Petter Baarli på gitar utgjorde de en kraftpakke med lang fartstid og solid erfaring med materialet. Tarjei Foshaug ble med som vokalist i 2006. Medlemmene har bakgrunn fra både Jokke & Valentinerne og Jokke Med Tourettes og som bandnavnet indikerer, er dette en sammenslåing av disse to.

Mottagelsen på denne ene konserten var så enorm at gutta fikk blod på tann og fortsatte sammen. Det var i Stavanger det startet.

Nå har bandet spilt gig nummer 600. Det skjedde i Stavanger, hvor det hele startet. Og nå som da; fullt hus og allsang. 

Generasjonene møtes

Nye generasjoner oppdager Jokkes musikk;

­–Det er som om Jokke kommer med råd og tips når det er litt mørkt. Hvordan håndtere det. Han hjelper deg ved å se seg selv utenfra. Du kan få et blikk på deg sjæl, sier Alf Kippersund i supportbandet «Villskudd». Han var ett år det året Jokke forlot oss, og dermed et glimrende eksempel på at nye generasjoner følger oss som har vært med en stund.

Valentourettes-Trommeslager «Kula» skyter inn fra sida;

– Når vi speller på festivaler er det ofte tre, kanskje fire generasjoner som hører på. Det er universelt. Det er som Prøysen. Jokke har laget hjertevarm musikk som treffer folk, sier «Kula».

Udødelig

–Musikken til Jokke er udødelig. Den kommer til å leve lenge etter at du og jeg og sønners sønner og enda flere har gått bort, for Jokke lagde så bra låter. Vi merker det, for vi speller overalt; unge og gamle møtes. Folk som har møtt Jokke til unge som digger musikken, sier gitarist Petter Baarli.

–Hvor mye betyr tekstene for dagens ungdom tror du?

–Veldig mye. De ser at det går an å leve sånn også, i tillegg til at folk kjenner seg igjen. Jokke tar vare på de svake samtidig som han tar vare på rock´n´rollen. I tillegg kommer han med kloke ord, sier Petter.

–Dere er tilbake i Stavanger etter 599 konserter. Er ringen slutta?

–Det var her vi spelte den første konserten. I Stavanger er det kule folk. Det har det alltid vært. Ringen er slutta, det er det det er. Nå er det bare 66 jobber til så får vi horn og hale, sier Petter og gjør seg klar til lydprøve nummer 600.

Juleølets magi

Publiser av Kulturblikk

Tekst: Bjørn Anders Nymoen

Folk er snille mot hverandre i jula. Små og store stridsøkser legges under torva for en stakket stund. Vi ønsker hverandre alt godt og er rause og tolerante. La oss forestille oss at grunnen til dette er fordi vi nå har tilgang til juleøl.

Det hender i de dager

Det skjer nemlig noe med oss allerede i oktober. Vi begynner å glede oss til årets juleøl. Glede er smittsomt når vi viser den, og allerede i november er vi en hel hærskare menn og kvinner med ett mål for øyet; få tak i de første flaskene og få et salig øyeblikk av glede mens vi drømmer oss bortover veien til den lokale slakteren. Han viser stolt frem 4 kg fersk ribbe som du bare må ha. Du gir han en klem, for du er så lykkelig og i tillegg er det snart jul. Slaktern på sin side blir så rørt av den ektefølte gleden din at han tar frem en halv flaske akkevitt fra under disken. Selvfølgelig etter å ha kikket både til høyre og til venstre og til høyre igjen. Kysten er klar, han viser sin glede ved å gi deg et glass juleakevitt fra ifjor. Sammen er dere beruset av juleglede. Dere snakker om forventninger, tradisjoner og om at det er viktig å ta vare på dyra i jula. Dompapen, rådyra og naturligvis naboen som aldri er noe sted ellers i året. Du vil faktisk be naboen på middag. Være litt raus. Og naboen kommer, ydmyk og glad. Slik fortsetter vi til over nyttår. Gjør hverandre glade. Tar vare på hverandre. Så skjer det noe. Juleølet forsvinner. Vi bryr oss ikke lengre om dompapen eller naboen. De får skaffe sin egen mat for nå er det januar og tid for selvransakelse, selvrealisering og nyttårsforsetter, svulstige som sprø ribbesvor. Og vi tror på det selv. Hvert år.

Etter den søte kløe

I januar slutter vi å tro på nissen for en stund. Ikke tror vi på strømleverandøren vår heller, for den saks skyld når regninga kommer. Innen januar er omme tror vi knapt på oss selv. Hadde vi bare hatt juleøl. Noe som kan få oss i bedre humør og gi oss håp om en tid med samhold og glede. Men, verre skal det bli. Vinteren blir lang og våren sein og du er på randen av sammenbrudd på selveste frigjøringsdagen. Det kjøpefrie året ditt gikk i vasken allerede i påska, da du måtte kjøpe snøskuffe nummer to og en flaske gin for å slukke dine sorger. Hadde du bare hatt juleøl med tjukt skum, og god tid. Du har verken juleøl, tid eller penger for snart kommer sommern og da ryker budsjettet. Du er ikke lenger kjøpefri og du har begynt med sukker i teen igjen. Sommeren blir et mareritt og det er enda et halvt år til du kan begynne å bry deg om dompapen, rådyra og naboen, men du er over kneika. Om fire måneder kommer juleølet og da ordner alt seg. Bryggeriene er allerede i gang med årets juleølproduksjon. Oppskrifter er finpusset på fra i fjor og det er varslet om skum i både skjegg og bart allerede i september. Høsten kom tidlig og du har allerede slitt ut to paraplyer før oktober er her og tankene vendes mot det som snart skal forestå; Årets juleøl er snart i butikk og pol. Finurlige oppskrifter med smak av samhold og glede. En dose selvransakelse i begynnelsen av november som får deg til å innse at 10 måneder på en livsløgn var like fåfengt i år som i fjor, og der var juleølet på plass!

Sirkelen er sluttet

Det er kø utenfor den lokale slakteren. Slakteren er tom for brennevin og folk går innom naboen på vei hjem med budskap om nært forestående middag med dertil egnet drikke. Du skjenker deg et glass juleøl og med skum i barten går du ut med nek til dompapen. Til rådyret har du kjøpt en bukett med tulipaner. Et slags julenek for de firbente. Du har jo uansett ikke kjøpefritt år lengre. Verden får klare seg selv. Nå er det du og jeg og dompapen, en flaske juleøl og troen på livet og det gode i mennesket. God jul og godt nyttår. En gang til.