Stikkord: øl

Elg mot Elg

Publiser av Kulturblikk

Da tiern var gul og femmern var blå, var tobakk sunt. Spesielt om du var idrettsutøver. Vi som hadde lagt Barnas Holmenkolldag og skirenn med solbærtoddy bak oss, lot oss ikke be to ganger. Tiedemann var både grønn og blå om det var snus du var opptatt av. Vi bakte så digre priser som overleppa tålte. Nåde den som feis da – for lo du, og overleppa var full av grønn Tiedemann, så skar glasskåra i snusen opp tannkjøttet. Det var ihvertfall det vi hadde hørt.

Holdt du ut i mere enn ti minutter, ble du både svimmel og kvalm, og i ni av ti tilfeller betydde dette spying. Men det var nok verdt det – når jeg tenker tilbake. Det handla jo om å teste grenser. Vi var tolv år, eller deromkring.

Snusen var det første møtet med rus, og den virka så å si momentant. Joda, vi hadde røyka strå, gress og en og annen sigarett vi hadde stælt. En gang fikk vi tak i rødmix, og i mangel på rullepapir brukte vi stengelen på en hundekjeks (giftig plante, for ordens skyld). Den tabben kurerte oss midlertidig mot tobakk i flere måneder, men Oliver Twist og snus fra Sverige lokka oss tilbake.

Jeg har aldri spydd så mye som da jeg svelga en pris med General på ei hytte på Sjusjøen. Jeg lå på hemsen, alt gikk rundt. Redninga ble et bittelite vindu høyt oppe på veggen. Spyet stod som en søyle ut i nysnøen og farga den brun-oransje. Ei elgku like ved ble så skremt at hu hastet av gårde mot neste dalføre. Elg mot elg.

Men hvor fikk 12-åringer snus fra i 1985? Joda, noen butikker solgte til unger, men oftest var det en eldre kjenning som handla. Du måtte ha spenn. Cash. Alle snusa. Det var ihvertfall det vi trudde. Mest sannsynlig var det vi, noen skogsarbeidere i Trysil og det lokale ishockeylaget. De handla. Vi spøy. Helt til vi en dag slutta å spy. Vi hadde kommi oss over kneika. Da var det tid for neste punkt på programmet: øl.

Samme prosedyre. De eldre gutta kjøpte. Og dengang var det sterkøl i butikk. Mitt skjellsettende møte med sterkt juleøl fant sted i ei koie, langt til skogs. Ingen fare for å drite seg ut offentlig. Trygt – men ikke helt uten ansvar.

Vi drakk. Det var snø og kaldt, og vi var jevnlig ute for å pisse navnet til den jenta vi var forelska i, men aldri fikk. Egil ble kvalm og sovna på trappa, mens han nøt frisk, iskald skogluft. Da magen vrengte seg, åpna han døra og spøy inn i koia. Han trudde han allerede var inne og spydde ut. Slikt blir det gode historier av.

Flaskene (eller bjørnungene som enkelte sa)? De satte vi igjen i koia. Perfekte musefeller. Så tok vi dem med ned til bygda og panta dem, uten å fjerne muselika i bånn av flaskene. Veksla døde mus og pantbart, brunt glass mot viktige ting vi trengte i skogen. Som tobakk og mere øl.

Sånn holdt vi på. Snus og øl, spy og mus. I dag er det energidrikk, vapes, mobiltelefoner og TikTok. Jeg veit ikke hva som er verst – men jeg er glad jeg fikk spy i fred på Sjusjøen uten å havne på TikTok. Elg mot elg. Også langt til skogs; Så langt inne på skogen at det eneste kameraet i mils omkrets var NRK-legenden Sverre M. Fjellstad sitt, men det pekte aldri på oss, selv om vi både hørtes og oppførte oss som dyr til tider.

Dette kåseriet har 50-års aldersgrense. Er du yngre så glem det du har lest.

Juleølets magi

Publiser av Kulturblikk

Tekst: Bjørn Anders Nymoen

Folk er snille mot hverandre i jula. Små og store stridsøkser legges under torva for en stakket stund. Vi ønsker hverandre alt godt og er rause og tolerante. La oss forestille oss at grunnen til dette er fordi vi nå har tilgang til juleøl.

Det hender i de dager

Det skjer nemlig noe med oss allerede i oktober. Vi begynner å glede oss til årets juleøl. Glede er smittsomt når vi viser den, og allerede i november er vi en hel hærskare menn og kvinner med ett mål for øyet; få tak i de første flaskene og få et salig øyeblikk av glede mens vi drømmer oss bortover veien til den lokale slakteren. Han viser stolt frem 4 kg fersk ribbe som du bare må ha. Du gir han en klem, for du er så lykkelig og i tillegg er det snart jul. Slaktern på sin side blir så rørt av den ektefølte gleden din at han tar frem en halv flaske akkevitt fra under disken. Selvfølgelig etter å ha kikket både til høyre og til venstre og til høyre igjen. Kysten er klar, han viser sin glede ved å gi deg et glass juleakevitt fra ifjor. Sammen er dere beruset av juleglede. Dere snakker om forventninger, tradisjoner og om at det er viktig å ta vare på dyra i jula. Dompapen, rådyra og naturligvis naboen som aldri er noe sted ellers i året. Du vil faktisk be naboen på middag. Være litt raus. Og naboen kommer, ydmyk og glad. Slik fortsetter vi til over nyttår. Gjør hverandre glade. Tar vare på hverandre. Så skjer det noe. Juleølet forsvinner. Vi bryr oss ikke lengre om dompapen eller naboen. De får skaffe sin egen mat for nå er det januar og tid for selvransakelse, selvrealisering og nyttårsforsetter, svulstige som sprø ribbesvor. Og vi tror på det selv. Hvert år.

Etter den søte kløe

I januar slutter vi å tro på nissen for en stund. Ikke tror vi på strømleverandøren vår heller, for den saks skyld når regninga kommer. Innen januar er omme tror vi knapt på oss selv. Hadde vi bare hatt juleøl. Noe som kan få oss i bedre humør og gi oss håp om en tid med samhold og glede. Men, verre skal det bli. Vinteren blir lang og våren sein og du er på randen av sammenbrudd på selveste frigjøringsdagen. Det kjøpefrie året ditt gikk i vasken allerede i påska, da du måtte kjøpe snøskuffe nummer to og en flaske gin for å slukke dine sorger. Hadde du bare hatt juleøl med tjukt skum, og god tid. Du har verken juleøl, tid eller penger for snart kommer sommern og da ryker budsjettet. Du er ikke lenger kjøpefri og du har begynt med sukker i teen igjen. Sommeren blir et mareritt og det er enda et halvt år til du kan begynne å bry deg om dompapen, rådyra og naboen, men du er over kneika. Om fire måneder kommer juleølet og da ordner alt seg. Bryggeriene er allerede i gang med årets juleølproduksjon. Oppskrifter er finpusset på fra i fjor og det er varslet om skum i både skjegg og bart allerede i september. Høsten kom tidlig og du har allerede slitt ut to paraplyer før oktober er her og tankene vendes mot det som snart skal forestå; Årets juleøl er snart i butikk og pol. Finurlige oppskrifter med smak av samhold og glede. En dose selvransakelse i begynnelsen av november som får deg til å innse at 10 måneder på en livsløgn var like fåfengt i år som i fjor, og der var juleølet på plass!

Sirkelen er sluttet

Det er kø utenfor den lokale slakteren. Slakteren er tom for brennevin og folk går innom naboen på vei hjem med budskap om nært forestående middag med dertil egnet drikke. Du skjenker deg et glass juleøl og med skum i barten går du ut med nek til dompapen. Til rådyret har du kjøpt en bukett med tulipaner. Et slags julenek for de firbente. Du har jo uansett ikke kjøpefritt år lengre. Verden får klare seg selv. Nå er det du og jeg og dompapen, en flaske juleøl og troen på livet og det gode i mennesket. God jul og godt nyttår. En gang til.