Umoral er også moral, sa Georg Blokkhus og tok frem smøret. En klump suste fra pakningen og ned i den glovarme steikepanna og avga en fresende lyd, som om den protesterte helt til siste fettmolekyl. På benken ved siden av lå biffen, mørk og perfekt marmorert, stjålet på Meny for under to timer siden i en stille, privat kampanje mot matsvinn. Georgs moralske kompass sa at det var greit å jukse; biffen hadde ikke gått ut på dato, men det kom den til å gjøre. Alt går før eller senere ut på dato. En eller annen butikkansatt kom til å oppdage det, sette en rød lapp på den og legge den i en egen del av kjøledisken, der hvor varene lå og skammet seg over å være gratis, før de sannsynligvis ble kastet. Georg stolte ikke på sånne tilfeldigheter. Georg Blokkhus stolte på seg selv og sin egen moral. Derfor hadde han stukket den under jakka, gått rolig gjennom kassa med to brød, en løk, halvannenliters brus og tenkt at han egentlig bare tok tiden litt på forskudd. Han var tidlig ute rett og slett.
Han løftet biffen forsiktig ned i panna, hørte den tilfredsstillende lyden av kjøtt som brunes. To minutter på hver side. Peppersausen stod og småputret på plata ved siden av, hasselbackpotetene var nesten ferdige i ovnen. Det var bare onsdag, men det brydde ikke Georg seg noe om. Livet var for kort til å vente til helga for å spise ordentlig.
Til helga skulle dessuten Inge Gjøvik komme. Den tidligere feieren i bygda som av brannvesenet ble plassert på bakken for godt, etter å ha rullet ned fra taket til banksjefen for fire år siden. Inge var den eneste fyren Georg både oppriktig likte og oppriktig mente burde ha varseltrekant i panna. Inge Gjøvik slet med kroppsvekta. Han var som ei kule og det ble ikke noe bedre etter ulykka. Folk skal holde seg på bakken, pleide Inge å si. I sitt nye liv, på bakken, hadde han tatt opp lidenskapen fra barndommen; isfiske.
Georg Blokkhus fylte 52 i august og på ønskelista stod det gassgrill. Han mente sjansene for å få tak i en grill på slutten av sommersesongen til ok pris var til stede. Men sommersesongen varte og rakk og de som solgte gassgriller, kulegriller, pølser og løk opplevde klondyke-tilstander. Slik endte det med at Georg Blokkhus også måtte stjele grillen han hadde ønsket seg. Slik måtte det bli, og det var et hagesenter i distriktet som mistet en gassgrill den natta i slutten av august. Hagesenteret bestod for det meste av telt i ulike størrelser med små gangveier imellom. Klokka 03.40 den 20. august slo Georg Blokkhus Til. Da var han allerede tre timer og førti minutter inn i sin egen bursdag og var selvfølgelig utålmodig på gaven til seg selv. En lommekniv lagde ny dør i teltet med grillutstyr og han passet på å gratulere seg selv med femtito-årsdagen da han tok tak i håndtaket og forsiktig rullet grillen ut at teltet, i retning bilen. Så takket Georg Blokkhus pent for seg og den fantastiske gaven før han rolig forlot hagesenteret klokka 03.49.
Tilbake til biffen; i årenes løp hadde Georg Blokkhus utviklet seg til å bli en habil kokk. Siden han mistet mekanikerjobben da det lokale bilverkstedet gikk konkurs for 8 år siden, hadde Georg bestemt seg for at han aldri mer skulle skifte olje, bytte stempelringer eller justere forgassere. Aldri mere oljete hender, såre fingertupper eller kink i ryggen av hjulbytte høst og vår. Georg Blokkhus ville jobbe med hendene som før, men det skulle være delikat. Siden Georg var over snittet interessert i kjøtt falt valget på kokkelering. Ikke at han hadde noen plan om å etterutdanne seg for å begynne å jobbe i catering eller på et kjøkken. Georg trivdes nemlig aller best på sitt eget kjøkken hvor han kunne gjøre ting i sitt tempo og etter sin egen matlyst. I tillegg syntes han det var helt greit å gå på trygd. En form for fast inntekt det også, tenkte Georg. Ikke spesielt lukrativt, men med fokus på mat som kom til å gå ut på dato, slapp han ihvertfall å blakke seg på sitt daglige brød.
Georg snudde biffen og i det samme ringte det i telefonen.
– Ja? sa Georg, uten å se på displayet.
– Det er meg, pustet en stemme. Inge hørtes ut som han gikk i oppoverbakke bare av å snakke.
– Ute å fisker? spurte Georg.
– Nei, dårlig is, men på lørdag muligens, Jeg har en idé, svarte Inge.
Georg stappet mobilen mellom kinnet og skulderen, la en klatt smør over biffen og skrudde ned varmen.
– Inge, når du sier du har en idé, får jeg sånne rare magesmerter som du får når du spiser røkt kjøttpølse. Hva slags idé?
– Tur.
– Nei.
– Hytte.
– Nei.
– Fryseboks.
Pause.
– Nå ble jeg interessert, sa Georg.
– Hør, sa Inge og senket stemmen, som om NAV drev hemmelig avlytting av de to. – Oppe i åsen bak det gamle pukkverket, der er det ei gammal hytte inntil et tjern. Lyset har vært av og på de gangene jeg har vært å sjekka isen. Det er ingen som bruker hytta lengre, trur jeg. Det skjedde visst noe med de som eide den. Husker ikke hva det var i forbifarten.
– Jaha? Svarte Georg.
– Jeg var der med bilen i forrige uke, fortsatte Inge. – Og jeg hørte noe dure. Sånn seig, gammel kompressorlyd. Frysebokslyd. Du hadde skjønt det med en gang.
Georg så på biffen. Den lå der, trygg, brun og perfekt i panna. En enkel glede. Men ordet fryseboks satte seg i hodet som en flis.
– Du sier det står en fryseboks og går på ei forlatt hytte?
– Jepp.
– Du har ikke åpna den?
– Nei, sa Inge fornærmet. – Jeg har da moral.
Georg lo.
– Lørdag, sa han. – Du stiller med bil, jeg tar med kniv.
– Og kaffe, sa Inge. – Og kanskje noe primusgreier …, ja, du veit … om det skulle være noe oppi der som må … smakes på.
– Inge, hvis det ligger kjøtt i en forglemt fryseboks oppe i skauen, er det ikke noe vi skal spise.
– Sa han som nettopp stjal en biff, sa Inge.
Georg så på biffen igjen.
– Lørdag klokka ti, sa han og la på.
Lørdag morgen lå et tynt lag seigt slaps på veien. En sånn tvetydig sørpe som verken var ordentlig snø eller ordentlig vann, bare kaldt, grått og irriterende. Inge kom pesende opp trappa til Georg etter å ha manøvrert bilen så nær døra han klarte.
– Du har på deg feierbuksa, sa Georg og myste mot ham.
– Det er den eneste som fortsatt passer, svarte Inge og klappet seg på kulemagen. – Dessuten blir folk redde når de ser meg sånn. De tror jeg enten skal feie pipa deres eller dø på trappa.
– Eller begge deler, sa Georg.
De skranglet av gårde i Inges gamle stasjonsvogn. Eksosanlegget hadde for lengst gitt opp. Georg som tross alt hadde en yrkesfortid som bilmekaniker ristet oppgitt på hodet, uten å si noe.
– Har du med kniv? spurte Inge.
– Jeg sover med den, svarte Georg.
De passerte Meny, hagesenteret og den gamle verkstedtomta hvor Georg en gang hadde hatt jobb, og videre oppover mot åsen og videre inn på en grusvei som ble smalere og smalere til den til slutt opphørte i ingenting. Sørpa klistret seg som slim i de gamle dekkene på bilen og til slutt var det ikke mere fart igjen på den gamle doningen.
– Der, sa Inge og pekte.
Hytta lå foran dem som et minne om noe som hadde vært. Falleferdig og på vei tilbake til naturen. Trærne stod som i kø for å ta tilbake plassen som engang hadde tilhørt de.
– Her vil jeg aldri bo, sa Georg, idet han åpnet bildøra.
De banet seg vei gjennom slaps, kvister og kvast bort til hytta. Inge pustet tungt. Så hørte de det; en seig, ujevn dur, som fra en gammel fryser som egentlig burde fått lov til å dø.
Fryseboksen stod inne i noe som lignet et skjul. Døra hang på halv tolv, vinduene var spikret igjen. Men inne i det dunkle rommet stod en stor, hvit boks med lokket igjen. En oransje skjøteledning gikk ut gjennom et hull i veggen og bort til en enslig stolpe med strøm et steinkast unna. De gikk forsiktig inn. Gulvet virket pill råttent.
– Der har du’n, sa Inge. – Jeg tenkte på deg med én gang, skjønner du.
– Romantisk, sa Georg tørt.
Han la hånda på lokket. Det var kaldt. Så rugget han på fryseboksen for å kjenne på vekta. Den rikket seg ikke.
Fryseboksen var låst med en rusten hengelås. Georgs lommekniv gled inn, det knaste i metall, og låsen spratt opp.
– Georg … sa Inge bak ham. – Jeg vil bare ha det på det rene at uansett hva som er oppi der, så er det du som åpna.
– Det er alltid jeg som åpner, sa Georg. – Det er det som er problemet med livet mitt.
Han løftet lokket.
Kulden slo imot han. Det var kaldere i fryseboksen enn på utsiden, selv om det var en form for vinter. Det luktet metall, frossen plast, og noe søtlig Georg ikke kunne plassere;
Nede i fryseren lå en mann.
Eller det som var igjen av ham. Kroppen var intakt, men det var noe med proporsjonene, som om han hadde krympet ujevnt. Ansiktet var gråblått, øynene lukket. Han var iført mørk dress, hvit skjorte og slips.
– Er ikke det … begynte Inge. Jeg mener trynet hans, har vi ikke sett han før?
Georg myste på det frosne liket i det dunkle lyset. Ansiktet var glatt og håret pent.
– Det ligner veldig på han banksjefen som forsvant, sa Georg.
Det ble stille. De to vennene så på hverandre uten å si noe. Fryseboksen bråket enda høyere med lokket åpent.
– Tror du vi kan levere han tilbake å få finnerlønn? spurte Inge, halvt spøk, halvt alvor.
– På en måte, han har jo vært savnet en stund, sa Georg.
De sto der litt, begge to, og så på den frosne mannen. Det lille skjulet føltes enda mindre og plutselig veldig mye trangere.
– Faen, vi lukker, sa Georg. – Dette er over min trygdegrad. Plutselig er vi mistenkte i saken.
Han tok tak i lokket. Idet han skulle til å dra det ned, hørte de motorlyd ute. Nærmere enn de ønsket.
– Det der er ikke isfiskere, sa Inge lavt.
Før Georg rakk å svare, hørte de grus og sørpe sprute, en bildør smelle igjen, raske skritt i slapset. Georg fortet seg å lukke fryseboksen. Så stod det plutselig en mann i døråpningen.
Svart boblejakke, lue trukket godt ned i panna, skjeggstubber og i hånda en pistol.
Pistolmannen tok et skritt inn i skjulet med pistolen rettet mot Georg og Inge.
– Ingen rører fryseboksen, sa han.
Han så ut som en mann som hadde sovet i bilen i tre døgn uten hverken vått eller tørt. Jo, forresten pulverkaffe. Masse pulverkaffe. Han skalv på hånda.
Georg løftet hendene over hodet.
– Vi rører ingenting, sa han. – Lover. Ikke engang Inge rører noe, og han rører mye.
Inge rakk å nikke bekreftende før pistolmannen tok enda et steg.
Så ga det pillråtne gulvet etter.
Det skjedde på en helt udramatisk måte; et langt seigt knirk, som om hele skjulet sa: «Nei takk, jeg er ferdig med dette her.» Deretter forsvant pistolmannen ned til livet i et hull fylt med råtne planker, våt isolasjon, sagmugg og det som luktet mistenkelig som gammel maling.
– Hva i helvete! ropte pistolmannen og veivet med pistolen som om den var en fluesmekker. Pistolmannen var i ferd med å finne fotfeste og var på vei opp av hullet igjen.
Inge fikk panikk.
Inge skulle rygge.
Inge skulle trekke seg unna.
Men Inge er ikke laget for raske manøvrer.
Foten hans hektet seg i en løs planke, han gjorde en liten piruett – og så kom hele tyngdekraftens vrede; Inge falt bakover og landet oppå pistolmannen som en kjøttfull meteor. Den store feierens kroppsvekt presset pistolmannen enda dypere ned i hullet, og pistolen fløy ut av hånda hans, spratt én gang i veggen og landet i en haug med sagmugg.
– Hælvete, slipp meg løs! skrek pistolmannen fra bunnen av hullet.
– Jeg prøver! pep Inge. – Det er mer komplisert enn det ser ut til!
Georg stod et sekund og betraktet det hele som om han var med på skjult kamera eller friluftsteater, uten publikum.
– Hold deg i ro Inge, sa han. – Jeg ringer lensmannen.
– Og kanskje brannvesenet, sa Inge. – Det blir ikke lett å komme opp herfra.
Lensmann Fagerli kom omtrent samtidig med brannvesenet. To brannmenn var først på plass i skjulet, begge med den trøtte og arrogante roen til menn som har sett alt. De vurderte skadestedet og kikket nedi hullet.
Den ene brannmannen sperret opp øynene.
– Men dæven … er’e ikke Gjøvik?
– Jovisst er det det, sa den andre. – Jeg kjente igjen stønnelyden. Sånn hørtes ’n ut når ’n datt ned fra taket til banksjefen og.
– Folk skal holde seg på bakken, mumlet Inge, og pustet og peset der han lå oppå pistolmannen. – Har alltid sagt det.
Brannmennene lo.
– Du har synki dypt nå, Gjøvik.
Brannmennene gikk i gang. De saget, dro, bannet litt og drakk kaffe før de festa et bånd rundt Inge og slet han opp av hullet. Det var som å lirke en altfor stor pudding ut av en altfor liten form.
Pistolmannen som for mindre enn en time siden hadde vært kjempetøff, fremsto nå som noe helt annet. Han skalv fortsatt, men nå hutret han også. Det bleke alvorlige ansiktet vitnet om sannhet på vei ut i dagens lys. Pistolmannen ble dratt opp etter armene og bena. Begge brannmennene var nede i hullet og Georg og Lensmann Fagerli tok imot han oppe på det som var igjen av gulvet.
Lensmann Fagerli stilte seg foran ham, ristet på hodet og sa:
– Ja vel Bernt Larsson, hva er dette for slags sirkus?
Georg pekte på fryseboksen.
– Det der, sa han.
Lensmannen åpnet lokket. Stirret og bøyde seg ned som om han ikke trodde det han så.
– Kjøss katta, sa han. – Det er jo banksjefen.
Inge nikket.
– Det var det jeg sa.
Bernt Larsson sukket tungt og tok en lang pause.
– Greit. Greit. Jeg tilstår.
Lensmann Fagerli løftet et øyenbryn.
– Så lett?
– Ja, for faen! skrek Bernt. – Det er bare å bli ferdig med dette. Jeg orker ikke mer. Det var jeg som la han der.
Georg og Inge så på hverandre. Brannmennene åpna termosen sin og skjenket seg mere kaffe.
– Og hvorfor gjorde du det? spurte lensmann Fagerli, profesjonelt og rolig.
Bernt Larsson stirret bare tomt ut i lufta.
Lensmann Fagerli satte håndjernene på Bernt Larsson og spissformulerte spørsmålet.
– Hvordan havnet banksjefen i fryseren?
Bernt pustet tungt.
– Jeg kjørte han ned. Men det var en ulykke! Jeg var på vei for å hente min kommende kone fra Thailand. Hun kom med toget fra Gardermoen, eller, hun skulle kommet på riktig stasjon, men hun gikk av på feil stasjon. To ganger!
Fortsett, dette gir jo ingen mening, svarte lensmann Fagerli.
– Ok. Jeg var allerede forsinka, og så hoppa banksjefen rett ut i veien foran bilen i skogholtet mot Geitmyra. Gud vet hva han gjorde der i dress og slips. Kabang! Og jeg kunne jo faen ikke ringe politiet da! Hele bygda hadde jo bablet: “Bernt kjørte i hjel banksjefen da han skulle hente import-kjærringa si»
Inge Gjøvik humret i skjegget:
– Det hadde blitt ukas toppsak, ja.
Bernt nikket.
– Nettopp! Så jeg heiv banksjefen i fryseren her på hytta hans og tenkte at jeg skulle ordne det etterpå. Men så måtte jeg faen i meg kjøre rundt halve kommunen og nabokommunen for å finne henne jeg skulle hente. Buppha gikk av feil igjen. Så gikk bare tida.
Lensmannen lukket notatblokka.
– Motivet er altså: stress, skam … og en thailandsk brud med dårlig stedsans. Det er altså Buppha Larsson vi snakker om? Hun som jobber i ferskvaren på Meny?
Bernt Larsson nikket bekreftende.
–Jeg er klar for å ta min straff lensmann Fagerli. Buppha har uansett bestemt seg for å reise videre. Hun har truffet en ny mann i Sverige. Du har vel ikke tilfeldigvis separasjonspapirer nede på kontoret?
–Jo, jeg har tilfeldigvis det Bernt. Nå skal vi to gå ut i bilen, men først skal vi sperre av området. Kanskje dere hjelper meg med det gutter? spurte lensmannen Georg og Inge.
–Hva med liket av banksjefen? Spurte Georg
–Ja, det var det … Kan dere ta det med for meg? Jeg har med bikkja i bilen og den har ikke fått mat siden i mårres, så det kan bli guffent. Inge, har ikke du stasjonsvogn? Pistolen har jeg kontroll på, sa lensmannen.
Georg Blokkhus og Inge Gjøvik ble med ut i politibilen og fikk rullen med sperrebånd av lensmannen. Hilste på den sultne hunden hans og gikk tilbake til skjulet. Brannfolkene hadde allerede dratt. Igjen stod de to kameratene da lensmann Fagerli og Bernt Larsson rullet ned gjennom sørpa i lensmannens private bil. Georg løftet hånden til et slags vink. Bernt Larsson løftet hendene samlet med håndjernene til en form for gjengjeldelse samtidig som han nikket mot Georg.
De to vennene tråkket forsiktig inn i skjulet igjen for å ta fatt på oppdraget fra lensmann Fagerli. Liket av banksjefen måtte ut av fryseboksen, ut av skjulet og inn i bagasjerommet på Inges bil. Det var Georg som fikk oppdraget. Inge var støl og oppskrapet etter at gulvet gav etter. Inge holdt lommelykta mens Georg tok et godt tak i liket og løftet den stive kroppen opp på den ene skuldra.
–Hva faen er det jeg ser? Ropte Inge.
Under liket av den innskrumpede banksjefen lå det lag på lag med kjøtt. Pent innpakket og merket med «ELG 94»
–Fullt av elgkjøtt. Kun 4 år gammelt. Hva sier du Georg? Skal vi ta med noen biffer og frese de i panna hos deg når vi kommer ned til bygda? Sa Inge.
–Tja, 4 år i samme fryser burde gå, så lenge det ikke lukter av kjøttet, repliserte Georg selvsikkert på vei ut døra med liket. –Ta med, så vi blir mette.
Georg Blokkhus og Inge Gjøvik avleverte den frosne banksjefen flatpakket som avtalt på politistasjonen en halvtime etterpå. Lensmann Fagerli takket for jobben og beklaget omstendighetene. Bernt Larsson spiste kveldsmat på glattcella og var lettet over at livet hadde tatt en ny og etterlengtet vending. I 4 år hadde han holdt på hemmeligheten, delvis ved å holde seg borte fra bygda ved å jobbe turnus i industrien på Vestlandet. Kjærligheten til Buppha hadde samtidig avtatt og til slutt kom dagen da hun fortalte om den nye flammen i Sverige. Hun hadde funnet han via en kontaktannonse i lokalavisen. Sjelesørger og medmenneske.
Georg og Inge kjørte videre hjem til Georg etter å ha fått klapp på skuldra av lensmann Fagerli for både å ha bidratt til oppklaringen av mysteriet rundt den forsvunne banksjefen, og for å ha hjulpet til med å frakte liket hans til politistasjonen. Nå var tiden inne for en debrief og en øl, mente Georg.
–Det blir aldri nok kjøtt, spesielt ikke når det er gratis, sa Georg og kastet meierismør i den glovarme panna.
–Gratis elgkjøtt, sånn som naturen tenkte det skulle være, svarte Inge.
Den fire år gamle biffen smakte fortreffelig. Mør som godt modnet kjøtt skal være og med et hint av noe vilt over seg. Georg hadde laget soppsaus for anledningen. I tillegg lokale og kortreiste poteter, plukket eller stjålet nattestid, tidligere i høst. Georg Blokkhus og Inge Gjøvik la seg gode og mette denne kvelden. Inge på sofaen i stua og Georg på soverommet.
Georg våknet av at telefonen ringte neste morgen. Han tok den ikke. For alt Georg visste kunne det være NAV, selv på en søndag, eller lokalavisa som ville ha et intervju etter at nyheten om den forsvunne banksjefen hadde nådd jungeltelegrafen. Han lot den ringe ut, men fikk ikke sove igjen. Inge imidlertid, sov som en hvalross på sofaen, og det hørtes. Georg lurte på om han fremdeles hadde noen sofa eller om den måtte kondemneres. Så ringte det på døra, gjentatte ganger, stressende og urytmisk, som om det var en slags alarm. Ikke var det morse, ikke var det flyalarm, ikke var det syv korte og en lang som på skip, men det var tydelig at det var et viktig budskap på den andre siden av inngangsdøra inn til Georgs leilighet. Inge våknet også og kreket seg ut av den nedsunkne sofaen som et sjøpattedyr. Georg var allerede i yttergangen, fortsatt i trusa.
–Ja ja ja, jeg kommer, ropte Georg.
Lensmann Fagerli smatt inn idet Georg åpnet døren. Han var oppskaket.
–Jeg har prøvd å ringe, men her virker det som om det har vært sjøslag. Klokka er jo elleve, gutter. Kom dere i klærne og åpne et vindu. Saken har tatt en ny vending, sa lensmannen med iver i stemmen.
Georg og Inge så på hverandre.
–Har det dukket opp flere lik, parerte Inge trøtt og klødde seg i skrittet.
–Nei, ikke akkurat, men jeg må informere dere om noe; rettsmedisinerne tinte liket av banksjefen på mårrakvisten og de konkluderte med at det manglet det meste av kjøttet fra lårene, så vi dro tilbake og hentet hele fryseren for å sjekke den nærmere, og vet dere hva? I bunn av fryseren lå det flere pakker kjøtt merket med «elg -94». I grålysningen regnet vi med at det var fire år gammelt elgkjøtt, men tilbake på stasjonen tok vi en prat med vår venn Bernt Larsson igjen. Det han fortalte fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på en aldrende lensmann. Han tilsto at han og hans kommende ekskone, Buppha, i tiden rett etter påkjørselen, startet arbeidet med å partene banksjefen i mindre biter og pakke kjøttet inn og merke det med «Elg-94». Men ikke nok med det; «elg», eller «e.l.g», som det faktisk står på pakkene, altså med punktum mellom bokstavene, er initialene til den stakkars banksjefen; Einar Lund Guttormsen. Fatter dere greia? Det er jo sykt. Georg, husker du at vi to måtte ta en prat etter at Meny ringte meg og insinuerte at du systematisk tusket til deg kjøtt i tide og utide? De hadde ikke bevis, men jeg kom til å tenke på noe; dere tok vel ikke med dere noe «elgkjøtt» fra den fryseren i går kveld? Rettsmedisinerne sier at det mangler en god luns med lårkjøtt fra banksjefen. Regnestykket går ikke opp. Jeg bare nevner det, sa lensmann Fagerli som nå stod med lua i hånda og kikket i gulvet.
Lukta av middagsselskap satt enda i veggene. Kjøtt, soppsaus og kortreiste ovnsbakte poteter. Kroppsspråket til lensmannen var ikke til å ta feil av. Den ellers så aktive mannen så ut som en skygge av seg selv. Ansiktet blekt som skummet melk og med øyne som unnvek kontakt. Georg hadde satt seg ned på gulvet. Han var kvalm. Den bare magen gikk inn og ut som om brekningene hentet fart fra Georgs innerste og mest bortgjemte dyp. Georg holdt pusten for å prøve å unngå det uunngåelige, men så kom han til å tenke på kannibalene i Afrika han hadde hørt om som barn. Sort gryte over åpen ild. Med en sydende suppe og hodet til banksjef Einar Lund Guttormsen stikkende opp. Han var blitt sitt eget mareritt. Så kom flodbølgen av oppkast, som en tsunami som ikke stopper før det er tomt for væske bak den. Lensmann Fagerli stod som forstenet og tok imot ladningen over uniformen sin, før også han kastet opp i retur over hele Georg der han nå stod på alle fire i den hvite trusa si.
Lensmannen spyttet de siste restene av frokost ut av kjeften, tørket munnen med håndbaken og snudde seg mot Inge Gjøvik;
–Dette er fælt Inge. Du kjente jo banksjefen. Det var han som tok seg av deg og fikk deg på legevakta da du rulla ned fra taket hans. Husker du det? sa Lensmannen.
–Banksjefen var en god mann, sa Inge og klappet seg på kulemagen før øyeeplene forsvant baklengs til bare det hvite var igjen og han segnet om over restene av Georgs sofa.
