Tekst: Bjørn Anders Nymoen

Folk er snille mot hverandre i jula. Små og store stridsøkser legges under torva for en stakket stund. Vi ønsker hverandre alt godt og er rause og tolerante. La oss forestille oss at grunnen til dette er fordi vi nå har tilgang til juleøl.

Det hender i de dager

Det skjer nemlig noe med oss allerede i oktober. Vi begynner å glede oss til årets juleøl. Glede er smittsomt når vi viser den, og allerede i november er vi en hel hærskare menn og kvinner med ett mål for øyet; få tak i de første flaskene og få et salig øyeblikk av glede mens vi drømmer oss bortover veien til den lokale slakteren. Han viser stolt frem 4 kg fersk ribbe som du bare må ha. Du gir han en klem, for du er så lykkelig og i tillegg er det snart jul. Slaktern på sin side blir så rørt av den ektefølte gleden din at han tar frem en halv flaske akkevitt fra under disken. Selvfølgelig etter å ha kikket både til høyre og til venstre og til høyre igjen. Kysten er klar, han viser sin glede ved å gi deg et glass juleakevitt fra ifjor. Sammen er dere beruset av juleglede. Dere snakker om forventninger, tradisjoner og om at det er viktig å ta vare på dyra i jula. Dompapen, rådyra og naturligvis naboen som aldri er noe sted ellers i året. Du vil faktisk be naboen på middag. Være litt raus. Og naboen kommer, ydmyk og glad. Slik fortsetter vi til over nyttår. Gjør hverandre glade. Tar vare på hverandre. Så skjer det noe. Juleølet forsvinner. Vi bryr oss ikke lengre om dompapen eller naboen. De får skaffe sin egen mat for nå er det januar og tid for selvransakelse, selvrealisering og nyttårsforsetter, svulstige som sprø ribbesvor. Og vi tror på det selv. Hvert år.

Etter den søte kløe

I januar slutter vi å tro på nissen for en stund. Ikke tror vi på strømleverandøren vår heller, for den saks skyld når regninga kommer. Innen januar er omme tror vi knapt på oss selv. Hadde vi bare hatt juleøl. Noe som kan få oss i bedre humør og gi oss håp om en tid med samhold og glede. Men, verre skal det bli. Vinteren blir lang og våren sein og du er på randen av sammenbrudd på selveste frigjøringsdagen. Det kjøpefrie året ditt gikk i vasken allerede i påska, da du måtte kjøpe snøskuffe nummer to og en flaske gin for å slukke dine sorger. Hadde du bare hatt juleøl med tjukt skum, og god tid. Du har verken juleøl, tid eller penger for snart kommer sommern og da ryker budsjettet. Du er ikke lenger kjøpefri og du har begynt med sukker i teen igjen. Sommeren blir et mareritt og det er enda et halvt år til du kan begynne å bry deg om dompapen, rådyra og naboen, men du er over kneika. Om fire måneder kommer juleølet og da ordner alt seg. Bryggeriene er allerede i gang med årets juleølproduksjon. Oppskrifter er finpusset på fra i fjor og det er varslet om skum i både skjegg og bart allerede i september. Høsten kom tidlig og du har allerede slitt ut to paraplyer før oktober er her og tankene vendes mot det som snart skal forestå; Årets juleøl er snart i butikk og pol. Finurlige oppskrifter med smak av samhold og glede. En dose selvransakelse i begynnelsen av november som får deg til å innse at 10 måneder på en livsløgn var like fåfengt i år som i fjor, og der var juleølet på plass!

Sirkelen er sluttet

Det er kø utenfor den lokale slakteren. Slakteren er tom for brennevin og folk går innom naboen på vei hjem med budskap om nært forestående middag med dertil egnet drikke. Du skjenker deg et glass juleøl og med skum i barten går du ut med nek til dompapen. Til rådyret har du kjøpt en bukett med tulipaner. Et slags julenek for de firbente. Du har jo uansett ikke kjøpefritt år lengre. Verden får klare seg selv. Nå er det du og jeg og dompapen, en flaske juleøl og troen på livet og det gode i mennesket. God jul og godt nyttår. En gang til.