Spor Av Liv #2: The B52´s (1979)

Publiser av Kulturblikk

Det finnes plater som står pent i hylla. Og så finnes det plater som ser ut som de har rømt fra et moteshow på en annen planet.

The B-52’s selvtitulerte album er en sånn plate.

Da den kom i 1979 hadde jeg mer enn nok med andre ting enn frisyrer fra verdensrommet og surfegitarer fra Georgia. LEGO for eksempel, men noen plater bruker ikke døra når de kommer inn i livet ditt. De kommer seg inn uansett. Og mange blir. Denne inkludert. Da albumet omsider fant veien inn i livet mitt, var jeg nærmest voksen. Og det var jeg som inviterte det inn.

Egentlig starter mitt forhold til The B52´s i Tyskland i 1992 og bandets sjette studioalbum «Good Stuff», men det er en annen historie jeg kommer tilbake til ved en annen anledning.

Låta «Rock Lobster» fra debutalbumet hadde jeg jo hørt igjen og igjen. Passe skranglete og upolert rock som gikk rett i ryggmargen uten fiksfakserier. Noe nytt. Der Pelle Parafin sang om seg selv som «bøljebænd» fra Oslos drabantbystrøk var The B52´s et ekte new wave band, eller et nytt «bøljebænd» fra Athens i Georgia (US). Det visste jeg ikke den gangen, men ikke desto mindre var det sant.

Der Pelle Parafin i deres tittellåt sang: «På piano har vi Leon Latex, han er liten, men god for det», kunne The B52´s skilte med Fred Schneider på vokal, walkie-talkie og lekepiano. På plateomslaget er Ricky Wilson kreditert med «gitar og røykvarsler». Om det er pipingen i starten av «Planet Claire» som faktisk stammer fra en røykvarsler, strides de lærde litt om. Men bare det at ingen synes det er en urimelig tanke, sier vel det meste om The B-52’s.

Debutalbumet til The B-52’s fra 1979 er ikke bare en plate – det er nærmest en eksplosjon av farger, frisyrer, surfegitarer, humor og ren livsglede. Den høres fortsatt ut som om den kom fra en annen planet. Ingen andre hørtes ut som dem før, og ingen har egentlig gjort det siden (helt subjektivt).

Fem sugerør og en idé

I 1976 satt Fred Schneider, Kate Pierson, søsknene Ricky og Cindy Wilson og Keith Strickland på en kinesisk restaurant i Athens, Georgia. De delte en enorm drink kalt «Flaming Volcano» med fem sugerør. Etterpå dro de fem musikerne hjem til en venn og begynte å improvisere. Ingen stor plan. Ingen karrieredrøm. Bare lek og nysgjerrighet.

Det er litt fint, synes jeg. Et av de mest originale bandene i rockhistorien oppsto mer som et kunstprosjekt enn som et forsøk på å bli stjerner.

Ricky Wilson utviklet sin helt egen gitarstil. Han eksperimenterte med uvanlige stemminger og gitarer med færre strenger, og skapte et lydbilde ingen andre hadde. Over dette la Kate Pierson og Cindy Wilson harmonier som kunne høres ut som en blanding av strandfest, science fiction og 60-talls jentegrupper.

Midt i det hele sto Fred Schneider og snakket, ropte og kommenterte verden med en blanding av beat-poesi og tegnefilmstemme.

Da bandet fikk platekontrakt, fløy de til Compass Point Studios på Bahamas for å spille inn albumet. De ventet seg en polert produksjon.

Chris Blackwell (grunnleggeren av Island Records) hadde andre planer.

Han ville ikke «forbedre» dem. Han ville fange det de allerede gjorde. Derfor ble det nesten ingen overdubs eller effekter. Resultatet ble et album som låter overraskende rått og levende, nærmest som et klubbopptak.

Fred Schneider syntes faktisk platen hørtes litt tynn ut da han hørte den første gangen.

Heldigvis tok han feil.

Da «Rock Lobster» vekket John Lennon

John Lennon hadde trukket seg tilbake fra musikkbransjen i flere år. Da han hørte «Rock Lobster», ble han begeistret. Han mente sangen minnet ham om Yoko Onos eksperimentelle uttrykk, og den ga ham lyst til å lage musikk igjen. Kort tid etter startet arbeidet med «Double Fantasy».

Også Kurt Cobain fikk hakeslepp da han hørte «Rock Lobster» for første gang og forstod at det var fullt mulig å være annerledes.

«Rock Lobster» er egentlig en lang kunstperformance. Den opprinnelige albumversjonen varer nesten sju minutter. Bandet ville beholde den lange formen fra konsertene, og Blackwell lot dem gjøre det. Midt inne i låta kommer de berømte dyrelydene, hvor Cindy Wilson skriker som måker og andre skapninger fra det marine miljøet. Ren galskap, men fullstendig uimotståelig også.

Da humoren var alvorlig

Jeg tror dette er noe av nøkkelen til hvorfor platen holder seg.

De gjorde aldri narr av musikken.

Frisyrene var ekstreme. Tekstene var absurde. Fred Schneider ropte og snakket mer enn han sang.

Men de mente det.

De spilte ikke annerledes. De levde det.

Ingen er evigunge

Vi tror gjerne at artistene våre er evigunge. Men det er de ikke. Det er ingen. Det fine er at musikken slipper unna. Den blir stående igjen på samme sted som sist vi hørte den. Det er vi som kommer til den, litt eldre for hver gang. For meg er The B-52’s fortsatt de fem menneskene på plateomslaget, med de umulige frisyrene og et uttrykk som virket helt tidløst. Men alt har sin tid.

Ricky Wilson døde tragisk allerede i 1985, bare 32 år gammel. Hans særegne gitarspill er fortsatt noe av selve DNA-et i bandet.

Keith Strickland, som opprinnelig var trommeslager, har trukket seg fra turnélivet, men er fortsatt en del av bandets indre krets og kreative historie.

Fred Schneider, i midten av 70-årene, er fortsatt den samme eksentriske fortelleren, men han har sagt at de lange bussturene er over. Nå foretrekker han enkeltkonserter og residensopphold fremfor måneder på veien.

Kate Pierson har gitt ut soloplate, driver sammen med sin kone et lite overnattingssted, og er fortsatt aktiv musikalsk. Hun har snakket om at det viktigste bandet har gitt folk, er en følelse av å høre til.

Cindy Wilson har også gitt ut solomusikk de senere årene, og fortsetter å opptre med bandet.

Og det kanskje vakreste av alt: De er fortsatt venner. Etter femti år. Kate Pierson sa nylig at hemmeligheten er at de «forstår hverandre, kjenner hverandre og fortsatt elsker hverandre».

Det er egentlig noe rørende over det.

Et hjem for de rare

Dette er ikke nødvendigvis albumet som forandret verden, men heller albumet som ga de rare menneskene et hjem.

For det er kanskje det The B-52’s gjorde.

De ga oss lov til å være litt annerledes.

De ga plass til dem som aldri helt passet inn.

Og de gjorde det med annerledes gitarspill, bikubefrisyrer, roping og rare klær.

Jeg tenker at livet hadde vært litt kjedeligere uten de menneskene som tør å være akkurat så rare som de er.

Albumet står derfor fortsatt støtt i platehylla mi.

Grunnfakta

Album: The B52´s

Artist: The B52´s

Utgitt: Juli 1979

Produsent: Chris Blackwell

Bandet

  • Fred Schneider, vokal, kubjelle, walkie-talkie og lekepiano
  • Kate Pierson, vokal, orgel, keyboardbass, gitar
  • Cindy Wilson, vokal, bongos, tamburin, gitar
  • Ricky Wilson, gitarer, røykvarsler
  • Keith Strickland, trommer, perkusjon

Viktige låter

  • Planet Claire
  • Dance This Mess Around
  • Rock Lobster
  • 52 Girls
  • Hero Worship

Tips og lenker til videre fordypning

Disclaimer

Fakta er hentet fra plateomslag, intervjuer og åpne kilder. Som med alle historier kan detaljer gå tapt eller fortelles forskjellig. Eventuelle feil er mine egne. Minnene, følelsene og alt det som ikke lar seg fotnotefeste, tilhører livet selv.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

Legg igjen en kommentar