Jeg var ikke særlig god, men det er en fattig trøst at det fantes folk som var dårligere enn meg. Hans Erik for eksempel. Han var i besittelse av egenskapen å gi faen, selv om det brant på dass. Evnen til å koble seg av verden i en times tid, mens vi andre slet med bakglatte ski og blodsmak i munnen, på vei fra start til mål i et skirenn ingen andre enn foreldrene våre var opptatt av. Ingen andre i hele verden.

Det kunne være klubbmesterskap og ære stod på spill. Ikke for alle; ikke for meg og definitivt ikke for Hans Erik, som startet ut tidlig. Jeg startet ut sent. Etter relativt kort tid tok jeg han igjen oppe i et hogstfelt. Terrenget var så ulendt og bratt at løypa var tråkket manuelt. Her kom ingen løypemaskiner frem. Hans Erik hadde satt seg ned på en stubbe tett ved sporet. Skiene og stavene hadde han slengt fra seg i djupsnøen. Blikket hans var festet på en elgokse i motsatt ende av hogstfeltet. Han løftet armen rolig til en stopp-bevegelse og hysjet forsiktig på meg, der jeg kom oppover bakken på nye finske bakglatte ski og med blodsmak i munnen. Hans Erik satt rak i ryggen med hvilepuls og blikket låst. Han var langrennssportens svar på David Attenborough der han satt;

«What we see here is a moose”

Jeg stoppet opp. Var redd lyden av hjerteslagene mine skulle skremme elgen, men elgen fortsatte å gjøre det som elger gjerne gjør på et hogstfelt; spise. Enten hadde den ikke hørt meg, eller så ga den blaffen. Jeg var uansett ingen trussel. Jeg var luft. En tynn gutt i blå skidress på vei fra start til mål, via et hogstfelt. Jeg har lest at elgen ser dårlig og har større tiltro til hørsel enn syn. Ergo, hjerteslagene mine var lydløse. Jeg trodde jeg var sliten, men det er dette som skiller en idrettsmann fra en turgåer, og der og da gikk det opp for meg at det var turgåer jeg var. Jeg var interessert i elgen og dens ærend. Jeg kom aldri til å havne på noen pall.

Hans Erik hadde rosiner i lomma på skidressen. Han fisket opp en neve og strakk hånda mot meg mens han nikket at jeg skulle åpne min. Ingen av oss sa noe. Kalde rosiner som minnet om kvae. Min bestemor pleide å tygge kvae, eller skogens egen toy, som hun kalte det, men å tygge kvae med gebiss kan by på utfordringer og en dag sluttet hun med skogens toy. Elgen på andre siden av hogstfeltet stampet de lange bena i djupsnøen og gled lydløst inn i skogbrynet. Mett av furutopper, rogn og sikkert kvae også, når jeg tenker meg om. Hans Erik hvisket at jeg burde komme meg i mål før jeg ble kald. Selv hadde han ikke noe hastverk. Han stakk hånda i lomma på skidressen og fisket frem de siste rosinene.

–Skal ikke du også i mål?, spurte jeg.

–Jeg er i mål allerede, svarte Hans Erik og tømte hånda med de kalde rosinene i munnen.

Jeg gikk over målstreken til nest siste plass og kald solbærtoddy. Premier som drammeglass og askebeger fra Hadeland Glassverk var delt ut til de første tre over målstreken og mest sannsynlig var de allerede hjemme. Kanskje nydusja og med en kopp rykende kakao i hånda. Jeg kunne ikke bry meg mindre. Hogstfeltet, Hans Erik på stubben, elgoksen og rosinene. Et øyeblikks refleksjon over konkurranse. Det var turgåer jeg var.

Ingen flere skirenn på meg. Aldri mere blodsmak i munnen i en skog på hvilepuls. Rosiner og kvae i stedet for tyggegummi. Eller nei, vent. Usikker. Varsomme skritt over ei myr på jakt etter orrleik. Ikke mere bakglatte ski. Puste inn lukta av regnvåt skog på forsommeren. Ikke mere skirens og klister. Ingen startstrek. Bare skogbryn. Ingen målstrek, kun et bål.

Og på en stubbe sitter Hans Erik

«What you feel now is freedom”

Bjørn Anders Nymoen 28.09.2025