Tre år før jeg kom til verden og fire år før Neil Young lærte meg å gå, så det tyngste i platehylla på Stovner slik ut. Det burde stått en advarsel på det fargerike omslaget:
Kan inneholde opphavet til svært mye av det som kommer senere.
Det er Black Sabbath jeg snakker om og det bunnsolide andre-albumet Paranoid.
Omslaget med den litt tøysete skapningen med sverd, skjold og fargerike klær et sted ute i skogen appellerte etter hvert til et barnesinn. Først i 1983, da jeg var ti år, slo det meg at personen på omslaget og tegneseriehelten He-Man kanskje var én og samme person. Black Sabbath var riktignok tretten år tidligere ute. Kanskje var det He-Man som så på Paranoid og tenkte: «Der har vi stilen.»
Albumet skulle egentlig hete War Pigs, og fotografen fikk beskjed om å lage noe som kunne illustrere dette. Han stilte opp en modell med rosa strømpebukser, gult skjorteplagg, skjold og sverd i en skog, og brukte lang lukkertid for å få bevegelsesuskarpheten. Resultatet ble noe helt annet enn et krigsalbum skulle tilsi. Da tittelen ble endret til Paranoid, beholdt man likevel bildet.
Men uansett: barn liker farger. Barn liker sverd og skjold. Og skal barna bli glad i rock kan de likeså godt eksponeres for det så tidlig som mulig (visdomsord fra 10-åringen som nå har fylt 53).
Som 10-åring kunne jeg ikke få nok av fuzzgitar. Det kunne aldri bli nok fuzz, og når jeg selv kjøpte min første fuzz-pedal (Boss HM-2 Heavy Metal, lansert i 1983) skrudde jeg alt på fullt. Det låt akkurat så motorsagaktig som jeg ønsket. Så var det bare å sette på Paranoid og henge med på riffene.
Paranoid var spikeren midt på hodet, innertier, snøret i bånn og julaften på én gang.
Musikken var enkel å leve seg inn i. De repetitive riffene var akkurat passe overkommelige for en ungdom som etter hvert mestret dem på gutterommet med 30 watts forsterker, HM-2-pedal og foreldre med en beundringsverdig porsjon tålmodighet.
Og ville man prøve seg på de mer melodiske sidene av Tony Iommi, var den rolige «Planet Caravan» et godt sted å begynne.
Men nok om tiåringer med vrengpedal og stormannsgalskap. Spol tilbake til sommeren 1970. Fire unge menn fra industribyen Birmingham hadde allerede rukket å gi ut debutalbumet Black Sabbath. Nå skulle de følge opp. Ingen kunne ane at det som i utgangspunktet bare var et nytt album, skulle bli en av de viktigste platene i rockehistorien.
Tilbake til Birmingham
Mens jeg mange år senere satt på gutterommet og forsøkte å få HM-2-pedalen til å høres ut som Tony Iommi, hadde historien egentlig begynt lenge før. Sommeren 1970 gikk de fire arbeidsklasseguttene fra Birmingham i studio for å spille inn det som skulle bli Paranoid.
Birmingham var ikke akkurat California. Her var det stålverk, fabrikker, røyk og lange arbeidsdager. Optimismen fra 60-tallet hadde begynt å slå sprekker, Vietnamkrigen raste og fremtiden var ikke nødvendigvis lys. Black Sabbath var et produkt av denne virkeligheten.
Bandet besto av John Michael «Ozzy» Osbourne, Anthony Frank «Tony» Iommi, Terence Michael Joseph «Geezer» Butler og William Thomas «Bill» Ward. Alle kom fra enkle kår, og ingen av dem hadde planer om å finne opp en ny musikksjanger. De forsøkte bare å lage den musikken de selv ønsket å høre.
Et album født i høyt tempo
Debutalbumet Black Sabbath hadde kommet ut bare noen måneder tidligere. Plateselskapet ønsket raskt en oppfølger, og sommeren 1970 gikk bandet inn i Regent Sound Studios i London.
Innspillingen gikk fort. Svært fort.
Mange av låtene hadde de allerede spilt live, og det meste ble tatt opp nesten som om bandet sto på scenen. Lite pynt, få overdubs og minimalt med fiksing. Det ga albumet en råhet og nerve som fortsatt høres mer enn femti år senere.
Plateselskapet ønsket en kortere låt som kunne gis ut som singel. Bandet manglet én sang.
Tony Iommi begynte å spille et enkelt riff. Geezer Butler skrev teksten, Bill Ward og Ozzy hang seg på, og omtrent tjue minutter senere var «Paranoid» født.
Det som nærmest ble skrevet som et hastearbeid, skulle bli bandets mest kjente låt.
Mørke tekster med blikk på samtiden
Bak de tunge riffene skjulte det seg også tekster med mer innhold enn mange kritikere den gangen var villige til å innrømme. Bassist Geezer Butler sto bak de fleste tekstene, og han hentet inspirasjon fra både litteratur, religion, samtidspolitikk og sin egen fascinasjon for det overnaturlige.
«War Pigs» var en knallhard protest mot krig og makthavere som sendte andre i døden. «Hand of Doom» tok opp heroinavhengighet blant hjemvendte soldater fra Vietnam, mens tittelsporet «Paranoid» beskrev ensomhet, depresjon og følelsen av å være fremmed i sitt eget liv.
Geezer Butler hadde et skarpt blikk for skyggesidene i samfunnet. Det var mørkt, men ikke uten grunn. Verden i 1970 var preget av krig, atomfrykt og en gryende desillusjon etter 1960-årenes optimisme. På mange måter fanget Black Sabbath tidsånden bedre enn de selv ante.
Mens mange fortsatt trodde Black Sabbath sang om djevelen, skrev Geezer Butler om krig, angst, rus og menneskelig sårbarhet. Tekstene er jo overraskende menneskelige.
Før verden møtte “The Prince Of Darkness”
Når man ser gamle intervjuer med Ozzy fra begynnelsen av 70-tallet, er det nesten vanskelig å kjenne ham igjen. Her er ingen flaggermus, ingen reality-TV og ingen «Prince of Darkness». Bare en 22 år gammel arbeiderklassegutt fra Birmingham med bart, langt hår og et smil som røper at han fortsatt synes det hele er litt uvirkelig. Den senere karikaturen av Ozzy skulle verden bli godt kjent med. Men på Paranoid møter vi egentlig bare John Michael Osbourne; en ung mann som sang som om livet sto på spill. Stemmen er ikke teatralsk. Den høres ut som et menneske. Et litt sårbart menneske fra Birmingham som tilfeldigvis skulle bli en av rockens mest gjenkjennelige stemmer.
Riff som bunnsolide bautaer
Mens Ozzy var stemmen og Geezer Butler ga sangene innhold, var det Tony Iommis riff som ble stående igjen som bunnsolide bautaer i rockehistorien. Ingen kompliserte krumspring. Ingen unødvendig pynt. Bare riff som beveget seg framover med en tyngde og selvsikkerhet som fortsatt høres moderne ut.
«War Pigs», «Iron Man» og tittelsporet «Paranoid» er ikke bare låter. De er byggverk. Nakne, enkle og umiddelbart gjenkjennelige. Riff som tusenvis av tenåringer senere skulle prøve å lære seg på gutterommet med mer entusiasme enn talent.
Det mest fascinerende er kanskje at mye av det som senere ble heavy metal, allerede lå der. Tyngden. Drivet. Pausene. De mørke harmoniene. Alt hvilte på Tony Iommis evne til å finne riff som ikke bare fylte sangene, men som bar dem.
At mannen som skapte disse riffene hadde mistet ytterste ledd på to fingre i en arbeidsulykke noen år tidligere, gjør historien enda mer bemerkelsesverdig. Ved hjelp av hjemmelagde fingerhetter og lettere strenger utviklet han en spillestil som ingen andre hadde. Ulykken som kunne ha satt punktum for gitarspillet, ble i stedet med på å forme lyden av Black Sabbath.
Mange gitarister spiller soloer man beundrer. Tony Iommi lagde riff man husker.
Bill Ward – den glemte ingrediensen
Mens Tony Iommis riff ble stående som bunnsolide bautaer og Ozzy Osbourne var stemmen verden lærte å kjenne, var Bill Ward hjertet i maskineriet. Med bakgrunn i jazz og swing spilte han ikke bare takten, han spilte med hele kroppen. Fyll, aksenter og små overraskelser ga musikken en nerve som skilte Black Sabbath fra mange av etterfølgerne.
På Paranoid briljerer han flere steder. I «War Pigs» driver han låta fram med en energi som stadig skifter mellom det tunge og det lekne. «Iron Man» er mer enn et ikonisk riff; det er Bill Wards trommer som gir det vekt og framdrift. Og i den instrumentale «Rat Salad» får han endelig slippe seg løs i et trommeshow som minner om røttene hans i jazz og storband.
Det er lett å tenke på Black Sabbath som tunge riff og mørke tekster. Men uten Bill Wards dynamiske og menneskelige trommespill ville musikken fort blitt stiv og endimensjonal. Han var den glemte ingrediensen som fikk maskineriet til å svinge.
Kritikerne ristet på hodet. Publikum skjønte poenget.
Da Paranoid kom høsten 1970, var ikke alle like begeistret. Mange musikkjournalister forsto rett og slett ikke hva Black Sabbath holdt på med. Musikken ble beskrevet som tung, monoton og lite raffinert. Enkelte kritikere mente bandet representerte det motsatte av alt rockmusikken burde være.
Publikum hadde en helt annen oppfatning.
Albumet gikk rett til topps i Storbritannia og ble en enorm suksess også internasjonalt. Tittelsporet «Paranoid» ble en hit, og låter som «War Pigs», «Iron Man» og «Planet Caravan» fant raskt veien til platespillere, konsertscener og etter hvert utallige gutterom verden over.
Det ironiske er at mye av det kritikerne den gangen oppfattet som svakheter, senere skulle bli sett på som styrker. De enkle riffene. Tyngden. Mørket. Den nesten hypnotiske gjentakelsen. Det som i 1970 ble møtt med skepsis, ble etter hvert selve grunnmuren i heavy metal.
Mer enn femti år senere er det vanskelig å forestille seg rockehistorien uten Paranoid. Albumet havner jevnlig høyt på lister over tidenes beste rockealbum, og riffene til Tony Iommi er blitt pensum for generasjoner av gitarister.
Var det nettopp fordi Black Sabbath ikke forsøkte å være moderne at de ble tidløse?

Når jeg ser i speilet
Mye har skjedd siden den gangen jeg satt på gutterommet med HM-2-pedalen skrudd til høyre og en 30 watts forsterker som tappert forsøkte å holde følge med Tony Iommi. Tida har gått, men Paranoid står fortsatt i platehylla.
I min platehylle.
Det er kanskje det som fascinerer meg mest. Fire arbeidsklassegutter fra Birmingham gikk i studio sommeren 1970 uten å ane at de holdt på å skape et av de mest innflytelsesrike albumene i moderne musikkhistorie. Og en tiåring på Stovner, med sans for sverd, skjold, He-Man og fuzzpedaler, ante heller ikke at disse riffene skulle følge ham gjennom livet.
Egentlig er det ganske vakkert når jeg tenker på det.
Noen album setter spor i musikkhistorien.
Andre setter spor i livet.
Paranoid gjorde begge deler.
Grunndata
Album: Paranoid
Artist: Black Sabbath
Utgitt: 18. september 1970
Innspilt: Regent Sound Studios og Island Studios, London (juni 1970)
Sjanger: Heavy metal, hardrock
Lengde: 41:47
Plateselskap: Vertigo (Storbritannia), Warner Bros. (USA)
Produsenter: Rodger Bain og Black Sabbath
Medvirkende
- Ozzy Osbourne – vokal
- Tony Iommi – gitar
- Geezer Butler – bass, tekstforfatter
- Bill Ward – trommer
Låter
- War Pigs – 7:57
- Paranoid – 2:48
- Planet Caravan – 4:30
- Iron Man – 5:56
- Electric Funeral – 4:50
- Hand of Doom – 7:10
- Rat Salad – 2:30
- Fairies Wear Boots – 6:15
Utmerkelser og betydning
- Nr. 1 på albumlisten i Storbritannia.
- Første Black Sabbath-album på topp 20 i USA.
- «Paranoid» ble bandets største singelhit.
- Regnes i dag som et av de mest innflytelsesrike albumene i rockehistorien.
- Er jevnlig representert på lister over tidenes beste album hos blant andre Rolling Stone, Q Magazine og Classic Rock.
- Har inspirert generasjoner av artister innen hardrock, heavy metal, stonerrock, doom metal og grunge.
Kilder og videre lesning
Bøker
- Tony Iommi – Iron Man: My Journey Through Heaven and Hell with Black Sabbath
(Da Capo Press, 2011)
Den kanskje viktigste førstehåndskilden til historien om Black Sabbath og innspillingen av Paranoid.
- Geezer Butler – Into the Void: From Birth to Black Sabbath and Beyond
(Dey Street Books, 2023)
Personlig og reflektert selvbiografi med mange detaljer om tekstene og tiden rundt Paranoid.
- Mick Wall – Black Sabbath: Symptom of the Universe
(Orion Publishing)
En omfattende biografi om bandet og dets plass i rockehistorien.
Dokumentarer
- Classic Albums: Black Sabbath – Paranoid (2010)
En glimrende dokumentar hvor Ozzy Osbourne, Tony Iommi, Geezer Butler og Bill Ward går gjennom albumet spor for spor.
- The End of the End (2017)
Dokumentar om bandets siste turné, med tilbakeblikk på hele karrieren.
Artikler og nettsteder
- Rolling Stone – anmeldelser og retrospektive artikler.
- Classic Rock Magazine – intervjuer og spesialartikler.
- AllMusic – albumomtaler og diskografi.
- Ultimate Classic Rock – historier og anekdoter fra innspillingen.
Disclaimer – ved fullt pådrag
Historiske opplysninger er hentet fra bøker, intervjuer, dokumentarer, plateomslag og andre mer eller mindre opplyste kilder. Eventuelle faktafeil skyldes undertegnede og kan ikke lastes Black Sabbath, He-Man eller innbyggerne i Birmingham.
Personlige minner er gjengitt etter beste evne, riktignok gjennom et halvt århundre med gitarforsterkere, fuzzpedaler og tidvis uforsvarlige lydnivåer. Det tas derfor forbehold om både hukommelse og hørsel.
Ingen foreldre ble varig skadet under arbeidet med denne artikkelen. Så vidt jeg vet.
Skrevet av Bjørn Anders Nymoen