Spor Av Liv #3: Elephants Memory (1972)

Et av de tidligste plateomslagene jeg med hånda på hjertet kan si at jeg husker, er dette. Alt var fargerikt på 70-tallet, men dette var i svarthvitt. Og som om ikke det var trist nok; en svær, død elefant på vei tilbake til naturen prydet forsiden. Ikke kunne jeg lese, men bildet sa sitt. Jeg ble trist. Hvilket barn vil høre på en plate fordi de akkurat ble lei seg av å se omslaget?

Plata fikk stå urørt av barnehender. I hvertfall til jeg hadde lært å lese. På baksiden stavet jeg J-o-h-n-L-e-n-n-o-n. Han hadde jeg hørt om. Jeg hadde også hørt om kona hans Y-o-k-o-O-n-o. Så da var det bare å bla videre i pappas platehylle. Et skattekammer jeg nå kaller mitt.

Elefanten ble med i flyttelass etter flyttelass. Fra sør til nord, fra øst til vest. Elefanten i pappesken ble til slutt til elefanten i rommet, og en fredagskveld kom omsider elefanten ut av omslaget og opp på spilleren. Jeg ble nesten litt skuffet. Ikke over musikken, men over meg selv. Hvorfor lot jeg det gå så lenge før jeg endelig satt meg ned og lyttet på dette albumet? Fordi omslaget skremte meg som barn. Det er ingen annen plausibel forklaring.

Det var bare en ting som var skumlere, og det var Pompel og Pilt på statskanalen. Tenk det.

Bortsett fra nevnte elefant er plateomslaget nærmest strippet for tekst og informasjon. Pappa må ha visst nøyaktig hva han kjøpte sommeren 1972, mens jeg måtte vente til internett var oppfunnet for å kunne dypdykke inn i Elephants Memorys verden.

Det viste seg at pappa slett ikke hadde kjøpt katta i sekken. Elephant’s Memory var ikke bare et band med et underlig navn og et enda underligere omslag. De hadde havnet midt i den mest turbulente perioden i John Lennon og Yoko Onos liv. Og plutselig ga bokstavene jeg stavet meg gjennom som guttunge mening.

Den døde elefanten var ikke lenger bare et trist plateomslag.

Håndplukket av Lennon og Ono

Elephant’s Memory er et album de færreste har hørt om. Likevel leder det rett inn i John Lennon-universet. Bandet ble håndplukket av Lennon og Yoko Ono som backingband, og flere av musikerne er å høre på Lennons album Some Time in New York City fra 1972.

New York tidlig på 70-tallet, Fillmore East, Lennon, Yoko, politisk aktivisme og et band som på mange måter havnet midt i historien uten selv å bli historien.

Mer New York enn Liverpool

Bandet ble dannet i New York på slutten av 60-tallet og spilte en blanding av rock, blues, soul og jazz. De var mer gatehjørne enn stadion. Ikke stjerner, men dyktige musikere med et rufsete uttrykk som passet New York perfekt.

De så ikke ut som The Beatles. De hørtes heller ikke slik ut. Elephant’s Memory var mer New York enn Liverpool. Nakne nerver, blåsere og en god dose gatestøv.

Da John Lennon og Yoko Ono flyttet til New York i 1971, var de på jakt etter et band. Ikke studiomusikere i dress, men folk med meninger, energi og nok selvtillit til å stå opp mot dem om nødvendig.

De fant Elephant’s Memory.

Plutselig gikk et forholdsvis ukjent New York-band fra klubber og småscener til å bli John Lennon og Yoko Onos faste backingband.

Fra den ene dagen til den andre befant de seg midt i orkanens øye. Ikke bare sammen med John Lennon, men med hele den politiske og kulturelle virvelvinden som omgav ham.

John Lennons eneste fullengdekonsert etter Beatles

I august 1972 sto John Lennon på scenen i Madison Square Garden under One to One-konserten. Plutselig er Elephant´s Memory ikke lenger et obskurt band med et merkelig navn. De er bandet som sto bak John Lennon under hans eneste store konsert etter Beatles.

Elefanten på forsiden

Omslagsbildet ble tatt av fotografen Bob Gruen, som senere skulle bli en av John Lennons nærmeste venner og en av rockens mest kjente fotografer. Mens mange plateomslag fra begynnelsen av 70-tallet var fargerike og psykedeliske, valgte Elephant’s Memory et dokumentarisk svart-hvitt-bilde av en død elefant ved en elvebredd i Tanzania.

Som barn syntes jeg det var trist.

Som voksen ser jeg noe annet.

Ikke først og fremst død, men tid. Natur. Historie. Og et bilde som av en eller annen grunn nekter å slippe taket.

Ikke lenger trist

Da jeg var liten, syntes jeg omslaget var trist. Nå synes jeg det er vakkert. Elefanten er den samme. Det er vel først og fremst gutten foran platehylla som har forandret seg.

Den gangen så jeg en død elefant. Nå ser jeg også alt det andre omslaget har båret med seg: musikken, menneskene og en historie jeg ennå ikke kjente. Det tok noen tiår å komme forbi elefanten og inn til plata. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært spesielt tidlig ute.

Men plata sto der og ventet. Den hadde heldigvis ikke dårlig tid.

Grunnfakta

Elephant’s Memory – Elephant’s Memory

  • Utgitt: 1972
  • Plateselskap: Apple Records
  • Produsenter: John Lennon og Yoko Ono
  • Sjanger: rock, blues, soul og jazz
  • Bandet fungerte som John Lennon og Yoko Onos faste backingband i 1972.

Favorittspor

  • «Liberation Special»
  • «Chuck’N Bo»
  • «Power Boogie»

Det er verdt å merke seg at dette er det tredje albumet til bandet, selv om det også heter Elephant’s Memory. Det fantes nemlig et selvtitulert debutalbum fra 1969, noe som kan skape litt forvirring.

Bandet kalte seg Elephant’s Memory. Det skulle tilsi at de hadde hukommelsen på sin side. Likevel har de havnet litt i skyggen av dem de spilte med.

På platehylla mi sto de med en død elefant på omslaget og ventet på at jeg skulle bli mindre opptatt av elefanten. Nå har jeg endelig fått øye på bandet også.

Videre lesning og fordypning

John Lennon & Yoko Ono – Some Time in New York City (1972)
Flere av musikerne i Elephant’s Memory medvirker på dette albumet, som fanger Lennons mest politiske periode. Musikalsk omstridt, men historisk fascinerende.

One to One: John & Yoko (2025)
Dokumentarfilmen om John Lennon og Yoko Onos tid i New York, med de berømte One to One-konsertene i Madison Square Garden i august 1972. Elephant’s Memory var backingband.

Bob Gruen – John Lennon: The New York Years (2005)
Den legendariske fotografen Bob Gruen var tett på Lennon-kretsen og dokumenterte New York-årene med en rekke ikoniske bilder.

Chip Madinger & Scott Raile – Lennonology: Strange Days Indeed (2008)
Et detaljert oppslagsverk over John Lennons innspillinger, konserter og samarbeidspartnere. For spesielt interesserte.

May Pang – Loving John (1983)
May Pang var en nær medarbeider og senere kjæreste til John Lennon. Boken gir et personlig innblikk i New York-perioden og menneskene rundt ham.

Elephant’s Memory – Take It to the Streets (1968/69)
Bandets tidlige innspillinger gir et innblikk i hvordan de lød før møtet med Lennon og Ono.

The Beatles Bible
En av de mest grundige nettressursene om Beatles, John Lennon og sideprosjektene deres.

John Lennon Official Website
Inneholder informasjon om Elephant’s Memory, One to One-konsertene og Lennons New York-år.

Et lite tegn på hvor under radaren dette albumet har levd, er at det fortsatt glimrer med sitt fravær på strømmetjenestene. Noen plater nekter tydeligvis å følge med tiden. Albumet ble aldri utgitt på CD og falt muligens mellom to stoler på vei inn i den digitale tidsalderen.

Disclaimer

Faktainformasjon og historiske opplysninger er hentet fra bøker, plateomslag, intervjuer, dokumentarer og åpne kilder. Kildene er forsøkt kontrollert, men verken rockehistorien eller menneskene som var til stede, har alltid levert sammenfallende forklaringer. Eventuelle feil, mangler og litt for skråsikre formuleringer er derfor mitt ansvar.

De personlige minnene tilhører meg og er gjengitt med den presisjonen man kan forvente etter flere tiår. Jeg påtar meg ikke ansvar for platekjøp, ommøblering av platehyller eller behov for å revurdere gamle omslag. Til tross for bandnavnet har ingen elefant bistått med kvalitetssikring av hukommelsen.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

More is more

Yngwie J. Malmsteen, Yngve Malmsteen eller Lars Johan Yngve Lannerbäck, som han egentlig heter, har aldri spart på kruttet. Selv ikke når det var vått. Det har alltid sagt pang i nærheten av Yngwie. Enten det er pyro på scenen, fyllekjøring eller folk rundt han som fikk unngjelde. Men det finnes også negative sider, som Hunter S. Thompson ville sagt.

Det var vekten av alle kanonene på en side som senket Wasa-skeppet under sjøsettingen. Den løse kanonen Yngwie Malmsteen kan også kunsten å senke seg selv til tider.

Se for deg Gunde Swan, Astrid Lindgren og Skrotnisse. Skiløper, forfatter og en animert dukke. Disse tre sitter på den ene siden av bordet og spiser kjøttbullar. Helt i den andre enden sitter Yngwie i hvit slobrock og pilotbriller og skriker «skicka såsen för satan i helvete, fittor». Yngwie er helt i utakt med omgivelsene sine. Yngwie er bare i takt med seg selv, og av og til bandet, hvis de er gode nok for han. I Yngwies band har det alltid vært svingdører. Sjelden har samme musikere orket mer enn en plateinnspilling og ihvertfall ikke mer enn én turné. Det finnes riktignok noen unntak. Johansson-brødrene på henholdsvis tangenter og trommer er de som har holdt ut lengst med Yngwie. De er sønner av den svenske jazz-legenden Jan Johansson og har fått inn utakt med morsmelka. De er kjent for både sitt høye musikalske nivå, men med jordnær svensk humor som sto i sterk kontrast til Yngwies enorme ego og rockestjerneattitude. I perioder har de overgått Yngwie i dumheter, men bare i perioder vil jeg presisere. Da Malmsteen hadde Jens Johansson på keyboard og Anders Johansson på trommer på 80- og 90-tallet, var de et svensk superteam – alle tre ekstremt tekniske og raske. Vi snakker på toppidrettsnivå, men ikke uten konflikt;
Anders har i flere intervjuer sagt noe sånt som:

“Vi var tre svensker på turné i USA – men én av oss trodde han var Gud.”
De to brødrene lo ofte av Yngwies grandiose stil bak scenen, og kalte ham spøkefullt for “His Majesty Yngwie the First”.

Jens Johansson har fortalt i intervjuer at Yngwie ville bestemme alt – lydbildet, lyssetting, antrekk, og hvem som fikk soloer. Jens fortalte en gang:

“Yngwie sa: ‘When I solo, you stop playing.’ Jeg sa: ‘But then there’s no harmony.’
Han svarte: ‘I am the harmony.’”

Da kan vi i samme slengen definere hamoni, sånn musikalsk sett: Harmoni er sammensetningen og forbindelsen av toner som klinger samtidig, og reglene for hvordan disse kan kombineres for å skape musikalsk mening og uttrykk.

“Vi kom fra Uppsala og spiste ostesmørbrød, Yngwie kom fra Stockholm og spiste oppmerksomhet.” (Anders Johansson)

Men Johansson-brødrene hadde også sine sider; lediggang er roten til alt ondt. Brødrene hadde en periode en hobby som gikk ut på å leie dyre sportsbiler. Fullforsikre de, for så å kjøre de i filler. En gang skal de ha levert tilbake kun førerstolen fra en bil. Å kaste TV´n ut av hotellrommet var det absolutt første som skjedde når de ankom nye hotell på turné. Rein og skjær rockerutine der altså. Men det var en ting som var forskjellig med Johansson-brødrenes «hyss» kontra Yngwies; Det brødrene gjorde på faenskap, gjorde Yngwie i fullt alvor, som om han mente det. Eksempelvis da han ble arrestert i Miami i 1993; Yngwie blir siktet for overgrep med skytevåpen. Saken skal ha oppstått da hans daværende kjæreste, 19-årige Amber Landin, angivelig ble holdt mot sin vilje i huset hans. Da hennes mor kom for å hente henne, hevdes det at Yngwie trakk fram både hagle og pistol og truet med å bruke dem. Etter en times megling med politiet kastet Yngwie inn håndkleet og kom ut sammen med kjæresten. Det ble bråk, men vi skal ikke glemme at dette er USA. Lefling med våpen der kan sammenlignes med epleslang her, i alvorlighetsgrad. Siktelsen skal ha blitt droppet senere.

Malmsteens kanskje største egenskap er egoet og det er dette som gjør han så teknisk god på gitar også. Han er som en toppidrettsutøver som går inn i bobla og blir der til konkurransen starter, for det er nemlig sånn at Malmsteen er en konkurransemann, men den eneste han konkurrerer mot er seg selv. Musikerkollegaer har gitt uttrykk for at han har et massivt ego og alt må kretse rundt hans forestilling av perfekt prestasjon og kontroll. Går vi tilbake i tid til da Yngwie først etablerte seg i USA så kommer vi ikke utenom en historie fra bandet Alcatrazz; Yngve fikk kjeft for å mangle sceneetikk. Han kunne stille seg foran vokalist Graham Bonnet og til og med spille solo mens Bonnet sang. «They didn´t come here to see you sing – They came to see me play», sa Yngwie da Bonnet måtte ta den vanskelige samtalen.

Som ung gutt hjemme i Sverige fikk Yngwie smaken på luksus og raske biler før han fikk lov å kjøre dem. Han fortalte en gang at han kjøpte sin første Ferrari lenge før han hadde førerkort. Han sier selv at lyden av motoren inspirerte han til å spille raskere. For fort skal det gå, enten det er motbakke eller utforbakke.

“When I drive my Ferrari, I play classical music. When I play guitar, I go even faster.”

Yngwie øvde 8-10 timer om dagen som tenåring og sa en gang: «Jeg spilte ikke gitar – Jeg var gitar». 8-10 timer tilsvarer skjermbruken daglig til en gjennomsnittlig 17-åring i 2025. Greit å sammenligne. Malmsteen er kjent for å spille ekstremt raskt og presist. I mange av hans mest kjente soloer ligger han på rundt 14-16 toner per sekund, men han er oppe i 18-20 toner i sekundet med «shredding-teknikk». Dette tilsvarer et tempo på over 200 bpm (slag per minutt) med 32-dels noter. Vi lar brøkregning ligge og konkluderer med Malmsteens egne ord: «More is more». Hadde Paganini hatt Stratocaster og Marshallforsterker, ville han fortsatt vært for treg. Malmsteen spiller raskere enn alle, kjører fortere enn politiet og snakker høyere enn fornuften. Han er det levende beviset på at genialitet og galskap bare er to toner fra hverandre. Jeg så Malmsteen og Johansson-brødrene på Rockefeller i Oslo på slutten av 80-tallet. Det gjorde inntrykk. Personlig vet jeg ikke om han er et geni eller bare verdens mest høylytte misforståelse. Men én ting er sikkert: Han trenger hverken at du eller jeg liker han. Han liker seg selv nok for oss alle.

«I´m not a guitar hero. I´m a guitar god”  (På spørsmål om hvordan det er å være gitarhelt)

(Hvis du ikke allerede har hørt hvor fort det går så kan du jo lytte til låtene «Far Beyond The Sun» og «Black Star».)

Yngwie Malmsteens Rising Force (med Johansson-brødrene), ble det første vestlige rockebandet som fikk spille bak jernmuren i Sovjet. En turné med hele 22 konserter fordelt på Leningrad og Moskva. På det meste med over tjuetotusen publikummere per kveld. Men hvis du tror de oppførte seg der borte må du tro om igjen. Arrangørens budsjett var ikke noe å skryte av så en videoinnspilling av konserten gjort av sovjetisk TV, ble en del av hyra. Om hyra var rævva, så var maten visstnok enda verre. Og hva gikk det ut over? jo, rævva. De fikk kjørt seg en uke. Yngve pussa tenner i vodka og nekta å dusje.

Å reise på turné innebærer noen flyturer. Tittelen på albumet «Unleash The Fury» (2005) refererer faktisk til en episode under turneen i 1988: Malmsteen, i bedugget tilstand, skal ha opptrådt aggresivt på et fly før han sovnet. Så bråvåkner han av at noen søler et glass med vin over han, og utbasunerer deretter: «You´ve released the fucking fury!». Episoden ble tatt opp på kassett av en av Johansson-brødrene og har dermed fått evig liv. Under en turné i USA på 80-tallet prøvde en arrangør å fortelle Yngwie at han måtte korte ned settet sitt fordi scenetiden var ute. Yngwie svarte:

“You can’t rush genius. There’s only one Yngwie Malmsteen.”
Og så spilte han en halvtime ekstra med soloer bare for å understreke poenget.

Yngwie ble født i Sverige i 1963. Han forlot hjemlandet da han innså at ingen forsto forskjellen på Bach og Barokk-shred. Han tok med seg gitaren, et ego på størrelse med Stockholm, og erobret verden. Yngwie fikk rockestjernedrømmen oppfylt, og ble i samme slengen kongen av kleine sitat;

“People always told me to slow down. Less is more, they said. I always said, how can that be? How can less be more? It´s impossible…more is more!”

Uansett om du liker Yngwie Malmsteen eller ikke; Det er showbiz. La oss avslutte med Yngwies egne ord. Jeg synes de oppsummerer mannen, gitaristen og myten godt:

«…Att förändra sig hela tiden är rinte bra i det långa loppet. Om du har en vision, håll fast vid den och var ärlig mot den. Fejka inte – var dig själv på riktig!» (Yngwie Malmsteen)

Kilder:

Såsom i Himmelen, så ock på jorden (Anders Tengner 2012)

Wikipedia

Egne opplevelser