Enkelte artister er med deg hele livet. Litt sånn passivt. Uansett hvor jeg går og hvilke stier jeg velger, er de der i bakgrunnen. Som et slags sikkerhetsnett dersom valgene mine skulle vise seg å være fatale.
For meg er Bob Dylan en av disse. Jeg ser ham i sidesynet. Vet at han er der, og at han alltid har vært det.
Bob er som en god venn jeg er glad i, men altfor sjelden ringer. Jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg ser på omslaget av Nashville Skyline. Se så jovial og vennlig han ser ut. Han vil meg mest sannsynlig bare godt. Likevel har jeg alltid noe viktigere på gang. Tror jeg.
Omslaget har alltid snakket til meg. Det gir meg en god følelse. Den rake motsetningen til Elephant’s Memory i «Spor av liv #3». Bob står der med hatt og et lurt smil, som om han har tid. Som om det ikke gjør noe at det har gått noen år siden sist. Som om han bare sier:
«Det er greit, kompis. Plata ligger her når du er klar.»
Bob smiler bare stille, og venter tålmodig på at du skal komme hjem igjen.
Og når jeg kommer hjem igjen, kjenner jeg på følelsen av at det var på høy tid. Litt som de telefonsamtalene du har utsatt fordi du hadde så mye annet å gjøre. Sånn har det alltid vært mellom meg og Bob.
Jeg tror egentlig at jeg har tatt Bob Dylan for gitt. Som om han alltid vil være der. Noe som selvfølgelig er komplett naturstridig.
Bob smiler fra coveret med hatt, og virker avslappet og vennlig, som om han ikke bærer på tyngden av å være en av de største artistene i moderne tid. Han ser mer ut som en nabo som har stikki innom for en kopp kaffe og en prat.
Og når jeg omsider setter nåla i rillene og lar plata gå, kjenner jeg den samme følelsen som når en gammel venn åpner døra og sier:
«Der er du jo. Det var på tide.»
1969 – Bob Dylan trekker seg tilbake
Da Nashville Skyline kom ut 9. april 1969, var Bob Dylan bare 27 år gammel, men allerede en av verdens mest omtalte artister. I løpet av få år hadde han gått fra folkesanger og proteststemme til elektrisk rockepoet, og han hadde skapt både begeistring og raseri blant publikum.
Etter den voldsomme perioden med Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde, samt den mye omtalte motorsykkelulykken i 1966, hadde Dylan trukket seg tilbake fra rampelyset. Han bosatte seg med kona Sara og barna i Woodstock i New York og levde et langt roligere familieliv enn mange forventet av rockens store gåte.
Mens samtidige artister eksperimenterte med psykedelika, lange gitarsoloer og stadig mer kompliserte uttrykk, gjorde Dylan nærmest det motsatte. Han vendte blikket mot countrymusikken og Nashville.
En ny stemme
Mange ble overrasket over stemmen på Nashville Skyline. Den nasale og nesten bitende Dylan-stemmen fra sekstitallet var erstattet av en varm, myk og nærmest crooneraktig vokal. Dylan selv hevdet senere at han hadde sluttet å røyke en periode, og at det påvirket stemmen.
Resultatet ble et av hans mest tilgjengelige album.
Familien framfor revolusjonen
På denne tiden virket det som om Dylan bevisst søkte det enkle. Han var gift, småbarnsfar og lite interessert i rollen som generasjonens talerør. Mange fans forventet flere politiske sanger og store utsagn om Vietnamkrigen og urolighetene i USA. I stedet kom han med korte, varme sanger om kjærlighet, hjem og hverdagsliv.
For enkelte var det en skuffelse. For andre var det en befrielse.
Til Nashville igjen
Dylan hadde allerede spilt inn Blonde on Blonde i Nashville, og trivdes godt med musikerne der. Innspillingen av Nashville Skyline gikk overraskende raskt. Det meste ble spilt inn i løpet av bare noen få dager i februar 1969 i Columbia Studio A.
Blant musikerne finner vi også Charlie Daniels, som året etter skulle starte The Charlie Daniels Band og senere få verdenssuksess med «The Devil Went Down to Georgia». I 1969 var han imidlertid først og fremst en ettertraktet studiomusiker i Nashville.
«Lay Lady Lay» – den store hiten
«Lay Lady Lay» ble albumets store kommersielle suksess. Dylan hadde opprinnelig skrevet den til filmen Midnight Cowboy, men den kom ikke med der. Låten ble en stor hit og er fortsatt en av hans mest kjente. Mange ble overrasket over den dype, varme stemmen hans.
Johnny Cash-duetten
Åpningssporet «Girl from the North Country» er egentlig en nyinnspilling av en sang Dylan skrev tidlig på sekstitallet. Duetten med Johnny Cash ble et symbol på møtet mellom to amerikanske musikkgiganter. Cash var en av Dylans største beundrere, og deres gjensidige respekt var ekte.
En kort og enkel plate
Albumet varer bare rundt 27 minutter. Flere kritikere syntes det var for lett, for enkelt og for lite «viktig». Dylan hadde jo nærmest blitt gjort til en profet av sekstitallet, og mange forventet store politiske utsagn. I stedet fikk de kjærlighetssanger, country og et smilende platecover.
«Tonight I’ll Be Staying Here with You»
I dag regnes denne som en av perlene på platen. Dylan selv var glad i sangen og brukte den senere som konsertåpner på Rolling Thunder Revue i 1975.
«I Threw It All Away»
En vakker og sår kjærlighetssang, og en av de mest direkte Dylan hadde skrevet på mange år. Nakne kjærlighetssanger var ikke akkurat det folk forventet av mannen bak «Like a Rolling Stone».
Hvordan ble albumet mottatt?
Nashville Skyline gikk høyt på listene både i USA og Storbritannia og solgte godt. Mange countrylyttere omfavnet den, mens enkelte gamle Dylan-tilhengere savnet den mystiske poeten og den elektriske rebellen.
I ettertid har albumet fått en sterkere posisjon. Flere ser det som et bevis på Dylans evne til å skifte retning og følge sin egen vei, uavhengig av hva publikum forventet.
Kanskje var det nettopp det som provoserte noen. Mens verden brant og sekstitallet gikk mot slutten, kom Bob Dylan med et album på under en halvtime, smilte fra coveret og sang kjærlighetssanger. Det var som om han hadde forlatt rollen som talerør for en hel generasjon og heller valgt å være et vanlig menneske. Og kanskje var det akkurat det han trengte. Og muligens er det derfor Nashville Skyline fortsatt føles så menneskelig.
Et personlig blikk – Birger Amundsen om Nashville Skyline
Det er ikke bare jeg som har et nært forhold til Nashville Skyline. Journalist, forfatter og mangeårig Dylan-kjenner Birger Amundsen har fulgt Bob Dylan siden begynnelsen av 1960-tallet. Da jeg fortalte om arbeidet med denne teksten, delte han noen minner om albumet:
–Bob Dylan traff meg i 1963. Jeg var femten år og har siden fulgt ham – i tykt og til tider tynt. Jeg husker en kompis hjemme i Kjøllefjord, han var noen år eldre enn meg, jazzinteressert og nå og da trommeslager. «Hva er det med denne Bob Dylan, Birger?», spurte han. «Det er jo så jævlig kjedelig, gitar og munnspill og dette gnålet.»
Jeg hadde ingen forklaring, ingen ord for å beskrive hva det var. Det bare traff meg. Stemningen mer enn ordene. Bob er sju år eldre enn meg, og jeg forsto den gang ikke særlig mye av det han sang om (bortsett fra Blowin’ In The Wind).
Da Nashville Skyline kom, bodde jeg i Tromsø. På den tiden brukte jeg mye tid på coveret, studerte det, finleste det, kjente lukten av fersk vinyl i det du åpnet innercoveret og forsiktig dro ut lp-en. Det var en hellig stund. Allerede coveret avslørte en ny Dylan, en åpen Dylan med et vennlig smil. Med en kassegitar i venstre hånd, som ifølge mytene, som det er svært mange av, var en gave fra kompisen George Harrison. Dylan så mer jødisk ut på bildet enn han noensinne tidligere hadde gjort. Nærmest ortodoks jødisk. Med svart hatt og svart jakke og et pistrete skjegg.
Motorsykkelulykken i 1966, den mystisk og ikke minst mytiske ulykken med hans Triumph Tiger 100 hjemme i Woodstock, som førte til at Bob avlyste turneer og trakk seg tilbake fra offentligheten. Ulykken vi alle visste hadde skjedd, men som ingen visste hva som hadde skjedd. Hvordan det enn var og hva som enn skjedde, endret det Bob.
Kan hende så han et lys eller noe i det fjerne. Noe som penset han inn på en annen kurs. Selv om John Wesley Harding kom i 1967, kom den største endringen med Nashville Skyline. Borte var edgen, intensiteten, den nærmest aggressive måten å slynge ut ordene på. Tiden borte fra rampelyset hadde myknet Bob.
Første låt er legendarisk, Girl from the North Country. Kombinasjonen Bob Dylan med sin lyse, nasale tone og selveste Johnny Cash med sin voluminøse klang. Likevel, låten som berørte meg aller mest, og fortsatt gjør det, var I Threw It All Away. Så vakker og så myk. Lyden av orgelet, spilt av Bob Wilson, bassen, trommene og gitaren. Alt mildt og dempet.
Denne evige kjærligheten. Den tapte – og den fortapte.
I once held her in my arms
She said she would always stay
But I was cruel,
I treated her like a fool
I threw it all away
Tilbake til sporene
Enten man møtte albumet som tenåring i Tromsø, eller mange år senere gjennom egne omveier og tilfeldigheter, er det et album som synes å finne en stille plass i livet. Og der blir det.
Det er lett å forstå hvorfor denne plata har blitt stående i hylla og vente på meg. Den krever ingenting. Den roper ikke. Den forsøker ikke å imponere. Den bare står der med det vennlige smilet sitt og minner meg på at ikke alt i livet trenger å være komplisert.
Jeg vender ofte tilbake til akkurat denne plata. Ikke fordi den er den viktigste Bob Dylan-plata. Ikke fordi den er den mest banebrytende. Men fordi den kjennes så menneskelig.
Det tok bare noen få dager å spille den inn. Det tok meg flere tiår å sette meg ned og virkelig lytte.
Det var på høy tid.
Grunndata
Album: Nashville Skyline
Artist: Bob Dylan
Utgitt: 9. april 1969
Innspilt: Februar 1969, Columbia Studio A, Nashville, Tennessee
Produsent: Bob Johnston
Sjanger: Country, countryrock, folk
Lengde: 27:14
Plateselskap: Columbia Records
Musikere (utvalg):
- Bob Dylan – vokal, gitar
- Johnny Cash – vokal på «Girl from the North Country»
- Charlie Daniels – bass og gitar (senere grunnlegger av The Charlie Daniels Band)
- Norman Blake – gitar
- Charlie McCoy – munnspill, gitar, bass
- Kenneth Buttrey – trommer
- Pete Drake – pedal steel-gitar
Sporliste:
- Girl from the North Country (med Johnny Cash)
- Nashville Skyline Rag
- To Be Alone with You
- I Threw It All Away
- Peggy Day
- Lay Lady Lay
- One More Night
- Tell Me That It Isn’t True
- Country Pie
- Tonight I’ll Be Staying Here with You
Videre lesning og fordypning
For den som ønsker å gå dypere inn i historien bak Nashville Skyline og Bob Dylans mange musikalske sidespor, finnes det heldigvis mye godt kildemateriale.
Bøker
- Clinton Heylin – Behind the Shades: The Life of Bob Dylan
- En av de mest omfattende Dylan-biografiene, med mye stoff om innspillingen av Nashville Skyline.
- Howard Sounes – Down the Highway: The Life of Bob Dylan
- En lettlest og grundig biografi som setter albumet inn i en større sammenheng.
- Robert Shelton – No Direction Home
- Skrevet av journalisten som tidlig oppdaget Dylan. Et viktig tidsdokument.
- Greil Marcus – Invisible Republic (også utgitt som The Old, Weird America)
- Handler mest om The Basement Tapes, men gir et fascinerende innblikk i den musikalske verdenen Dylan beveget seg inn i på slutten av 1960-tallet.
Dokumentarer og film
- No Direction Home (2005), regissert av Martin Scorsese
- En av de beste dokumentarene om Dylan, med intervjuer og sjeldne opptak.
- Johnny Cash Show – Bob Dylan og Johnny Cash
- TV-opptredenen fra 1969 gir et fint bilde av vennskapet mellom de to.
Nettressurser
- bobdylan.com
- Offisielt nettsted med diskografi, tekster og historikk.
- Searching for a Gem
- En imponerende ressurs for samlere og Dylan-entusiaster, med detaljer om utgivelser og alternative versjoner.
- Untold Dylan
- Artikler, analyser og dypdykk i enkeltlåter og album.
Disclaimer
Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i en gammel vinylplate, egne minner, andres erindringer og et antall bøker, intervjuer og historiske kilder. Jeg har forsøkt å holde orden på både årstall, musikere og begivenheter, men Bob Dylans historie er som kjent ikke alltid like enkel å få til å stemme med virkeligheten. Ikke minst fordi hovedpersonen selv tidvis har hatt et nokså avslappet forhold til den.
Eventuelle faktafeil, misforståelser og historiske feilskjær tar jeg derfor på egen kappe. Birger Amundsen får stå for sine egne minner, og Bob Dylan får svare for seg selv.
Skulle Dylan mot formodning lese dette og finne noe å protestere på, er han hjertelig velkommen til å ta kontakt.
Jeg skylder ham uansett en telefon.
Skrevet av Bjørn Anders Nymoen
