Stikkord: musikk

Spor Av Liv #5: Dire Straits – Dire Straits (1978)

Publiser av Kulturblikk

Det er befriende med band som er annerledes, men samtidig så riktige. Band som ikke skiller seg ut bare fordi de må. Hvis musikken kommer fra hjertet, er dette bandet en blåhval – med et hjerte så stort at en voksen mann kunne ha svømt gjennom hovedpulsåra.

Veldig flåsete skrevet, men min indre biolog ville også være med på denne artikkelen.

Plata mi er godt spilt. Innerposen er borte. Vinylen lever pensjonistdagene mellom to vegger av papp, for den er virkelig så slitt som jeg beskriver. Jeg streamer albumet i stedet for å grave ut den siste resten av vinyl til det bare er lyden av John Illsleys bass igjen. Litt som på gamle jukebokser som fortsatt har singler fra 50- og 60-tallet, der lyden er ullen og bassete.

Dette er et debutalbum som snakket til meg første gang jeg hørte det. Det var noe med gitarspillet og trommene. Spesielt på Sultans of Swing.

Det lignet ikke på noe jeg hadde hørt før.

Og det er det som er så bra. Ny musikk kan være en nøkkel som låser opp rom du ikke visste var der. Gjennom denne artikkelserien har jeg skjønt at nøkkelknippet mitt har vokst seg ut av lomma, og rommene vil ingen ende ta. Men akkurat nå har jeg låst meg inne med Dire Straits og svelga nøkkelen.

Blir nok her en uke.

London, 1977

London i 1977 var ikke stedet for lange gitarsoloer og forsiktig fingerspill. Punken hadde sparket inn døra, progrockens kapper hang dårligere enn før, og unge band skulle helst låte som om instrumentene var kjøpt samme ettermiddag. Midt i dette dukket Dire Straits opp – uten sikkerhetsnåler, uten scenekostymer og tilsynelatende uten særlig behov for å følge med på hva resten av byen holdt på med.

Mark Knopfler var 27 år og hadde allerede rukket å arbeide som journalist og lærer. Han skrev låter og spilte i pubrockbandet Café Racers, men det var først da han flyttet inn hos broren David Knopfler og bassisten John Illsley i Deptford sørøst i London at bitene begynte å falle på plass. Med trommeslager Pick Withers om bord var besetningen komplett.

Navnet Dire Straits skal ha blitt foreslått av en venn av bandet. Det betyr omtrent å være i alvorlig knipe – en treffende beskrivelse av økonomien deres. De levde beskjedent, øvde der de kunne og spilte på små puber for et publikum som ikke nødvendigvis hadde kommet for å høre på dem. Musikken krevde heller ikke oppmerksomhet med makt. Den snek seg inn gjennom Knopflers fortellende tekster, John Illsleys presise bass, Withers’ tilbakeholdne trommespill og et gitaruttrykk som allerede var umiskjennelig.

Vendepunktet kom da bandet spilte inn en demo med fem låter. En av dem var «Sultans of Swing». Opptaket havnet hos radiomannen Charlie Gillett, som likte det så godt at han spilte låta i programmet sitt Honky Tonk på BBC Radio London. Responsen lot ikke vente på seg. Plateselskapene begynte å lytte, og kort tid senere fikk Dire Straits kontrakt med Phonogram.

Det bemerkelsesverdige er hvor ferdig bandet allerede låt. De hadde ikke funnet opp uttrykket sitt i et styrerom eller under ledelse av et plateselskap. Det var der allerede – utviklet i små rom, på pubscener og gjennom musikere som forsto at stillhet og tilbakeholdenhet også kunne være en del av arrangementet.

Mens resten av London rev ned veggene, sto Dire Straits i et hjørne og spilte så lavt at folk måtte komme nærmere.

Innspillingen av debutalbumet

Tidlig i 1978 gikk Dire Straits inn i Basing Street Studios i London for å spille inn debutalbumet. Studioet holdt til i en tidligere kirke og var allerede kjent gjennom innspillinger med blant andre Led Zeppelin og Bob Marley. Dire Straits kom inn uten store produksjonsplaner, men med et samspill som var grundig innarbeidet gjennom øvinger og konserter.

Produsent var Muff Winwood, tidligere medlem av Spencer Davis Group og storebror til Steve Winwood. Han forsto at styrken lå i bandet slik det allerede låt. Oppgaven ble derfor ikke å bygge en større og mer tidsriktig produksjon rundt dem, men å få fram dynamikken mellom musikerne.

Albumet ble spilt inn på relativt kort tid og med et beskjedent budsjett. Mark Knopflers gitar fikk god plass, men plata ble aldri laget som en utstilling for en ny gitarhelt. David Knopflers rytmegitar, John Illsleys bass og Pick Withers’ trommer skapte et luftig fundament der tonene kunne få henge igjen i rommet. Withers spilte med en presisjon som gjorde at han sjelden behøvde å slå hardt, mens Illsley holdt musikken i bevegelse uten å trekke oppmerksomheten bort fra fortellingene.

Knopfler spilte hovedsakelig med fingrene i stedet for plekter. Det ga anslaget en egen elastisitet: Tonene kunne være myke i det ene øyeblikket og hogge til i det neste. Gitaren svarte nesten på vokalen, som om sangeren og gitaristen var to forskjellige personer i samme kropp.

Resultatet var en plate med usedvanlig mye luft. Den låt ikke som en demonstrasjon av hva studioet kunne gjøre, men som fire musikere som hadde funnet akkurat den avstanden de trengte til hverandre.

Det beskjedne budsjettet høres ikke som en begrensning. Snarere tvert imot. Ingen forsøkte å pynte på Dire Straits eller gjøre bandet større enn det var. Da opptakene var ferdige, satt de igjen med et debutalbum som allerede hadde sin egen stemme – rolig, presis og umulig å forveksle med noe annet.

Hvordan låter Dire Straits?

Albumet låter som om ingen har dårlig tid. Musikken beveger seg framover i et rolig tempo, men står aldri stille. John Illsleys bass og Pick Withers’ trommer skaper en smidig puls som henter noe fra blues, country, jazz og pubrock uten å slå seg ned i noen av sjangrene.

Over dette ligger Mark Knopflers gitar. Ren, tørr og nesten fri for effekter. Han fyller ikke alle tomrommene, men bruker pausene som en del av spillet. Noen toner får henge, andre kommer som små kommentarer til teksten. Det er et uttrykk fullt av detaljer, men det virker aldri overlesset.

Vokalen er like særpreget. Knopfler synger lavt og snakkende, som en mann som forteller en historie over bardisken og ikke er sikker på om noen egentlig følger med. Tekstene er befolket av musikere, sjøfolk, elskere, tapere og mennesker som befinner seg litt på utsiden. Han betrakter dem med varme, men uten å romantisere dem i hjel.

David Knopflers rytmegitar er lett å overse, og nettopp derfor er den viktig. Den ligger tett sammen med bass og trommer og sørger for at Mark Knopfler kan bevege seg fritt. Bandet spiller ikke rundt en solist. De lager rommet han kan spille i.

Lydbildet er åpent og nesten dempet, men under roen finnes det en konstant spenning. Musikken kan gli behagelig forbi hvis man lar den gjøre det. Lytter man nærmere, oppdager man hvor mye som foregår mellom slagene, tonene og ordene.

Det er kanskje der annerledesheten ligger. Dire Straits forsøker ikke å overbevise deg om at de er spesielle. De bare begynner å spille – og etter noen minutter høres nesten alle andre ut som om de anstrenger seg litt for mye.

Tre låter å merke seg

Down to the Waterline

Albumet åpner nesten uten forvarsel. En enslig gitar kommer glidende ut av mørket før bandet faller inn og setter musikken i bevegelse. «Down to the Waterline» er full av natt, tåke, kalde hender og varme lepper. Knopfler lar minnene fra havneområdet i Newcastle tre fram som korte bilder, uten å forklare dem i stykker.

Pick Withers spiller med en letthet som gjør at trommene både driver og holder igjen. Det er en sterk albumåpning fordi den presenterer hele Dire Straits på noen få minutter: historiefortellingen, dynamikken og gitaren som sier minst like mye som stemmen.

Sultans of Swing

Mark Knopfler fikk ideen etter å ha hørt et jazzband spille for et nesten tomt publikum på en pub. Til slutt presenterte de seg som «Sultans of Swing» – et navn som sto i herlig kontrast til den beskjedne virkeligheten rundt dem.

Låta gjør ikke narr av musikerne. Tvert imot handler den om gleden ved å spille, selv når nesten ingen lytter. Bandet i teksten trenger verken berømmelse eller tidsriktige klær. De spiller fordi det er det de gjør.

Musikalsk er dette Dire Straits i full balanse. Bass og trommer holder et avslappet driv, mens gitaren stadig finner nye veier gjennom låta. Den avsluttende soloen har blitt stående som et av rockens mest kjente gitarøyeblikk, men den låter fortsatt mer som en forlengelse av fortellingen enn som en oppvisning.

Wild West End

Her rusler Knopfler gjennom Londons West End og registrerer små øyeblikk underveis: en kafé, mennesker i gata og en kvinnelig konduktør på buss nummer 19. Det skjer ikke stort, men nettopp det er poenget. Låta fanger følelsen av å drive gjennom byen uten et bestemt mål og la blikket feste seg ved det som passerer.

Musikken beveger seg i samme tempo som fortelleren. Gitaren kommer med små glimt og kommentarer, mens resten av bandet holder seg diskret i bakgrunnen. «Wild West End» viser hvor lite Knopfler trenger for å skape et miljø. Noen gatenavn, et par tilfeldige møter og en melodi – så er vi der sammen med ham.

Mottakelsen

Mottakelsen kom i to omganger. Da Dire Straits ble utgitt i 1978, vakte albumet forholdsvis liten oppmerksomhet i Storbritannia. Bandets lavmælte uttrykk passet dårlig inn i fortellingen om et britisk musikkliv dominert av punk og new wave. Utenfor hjemlandet begynte det derimot å røre på seg, særlig etter at «Sultans of Swing» fikk radiospilling i Nederland.

Låta ble relansert i Storbritannia, og i 1979 kom det store gjennombruddet. «Sultans of Swing» nådde åttendeplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA. Albumet fulgte etter og klatret til femteplass på den britiske albumlista og andreplass på Billboard 200.

Anmelderne trakk særlig fram Mark Knopflers gitarspill, de fortellende tekstene og bandets tilbakeholdne samspill. Noen mente samtidig at uttrykket var for ensartet, og sammenligningene med Bob Dylan og J.J. Cale lå nærmest ferdigpakket. Likevel var det nettopp fraværet av store fakter som gjorde at plata skilte seg ut.

I ettertid står Dire Straits som en usedvanlig helstøpt debut. Bandet kom ikke med et løfte om hva det kunne bli. Det låt allerede som seg selv.

Tilbake i rommet

Det har gått noen dager siden jeg låste meg inne med Dire Straits og svelga nøkkelen. Min indre biolog kan berolige med at slike fremmedlegemer som regel finner veien ut igjen, men foreløpig blir jeg her.

Det er god plass i rommet. Faktisk omtrent like god plass som i musikken. Her står en blåhval med åpen hovedpulsåre, noen sultaner spiller jazz for nesten tom sal, og borte i hjørnet sitter John Illsley og venter tålmodig på at resten av vinylen min skal slites bort.

Dire Straits trengte ikke å slå inn døra i 1978. De fant nøkkelen, låste seg inn og begynte å spille. Snart kom resten av verden etter.

Jeg håper bare de har en reservenøkkel. Min er fortsatt på avveie.

Grunndata

Artist: Dire Straits
Album: Dire Straits
Utgitt: 1978
Innspilt: 13. februar–5. mars 1978
Studio: Basing Street Studios, London
Plateselskap: Vertigo Records
Produsent: Muff Winwood
Lydtekniker: Rhett Davies
Sjanger: Rock, bluesrock og pubrock
Spilletid: Cirka 42 minutter
Låtskriver: Mark Knopfler
Omslagsillustrasjon: Chuck Loyola

Medvirkende:

  • Mark Knopfler – vokal, sologitar og rytmegitar
  • David Knopfler – rytmegitar og bakgrunnsvokal
  • John Illsley – bass og bakgrunnsvokal
  • Pick Withers – trommer

Sporliste:

Side én

  1. «Down to the Waterline»
  2. «Water of Love»
  3. «Setting Me Up»
  4. «Six Blade Knife»
  5. «Southbound Again»

Side to

  1. «Sultans of Swing»
  2. «In the Gallery»
  3. «Wild West End»
  4. «Lions»

Kilder og videre lesing

Kilder

Videre lesing

Helt til slutt

Denne teksten er skrevet etter beste evne, med støtte i tilgjengelige kilder, en godt slitt vinylplate og en indre biolog som tidvis burde vært holdt utenfor redaksjonslokalet. Eventuelle feil i årstall, listeplasseringer eller størrelsen på blåhvalens hovedpulsåre må derfor vurderes med mildhet.

Ingen sultaner er adlet under arbeidet, og John Illsley er fortsatt fullt hørbar på originalutgivelsen. Det anbefales likevel å bruke innerpose dersom plata skal overleve til neste pensjonsreform.

Å svelge nøkler er heller ikke en anerkjent metode for å fordype seg i musikk. Skulle det likevel skje, kontakt lege – eller en låsesmed med svært utvidet tjenestetilbud.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

Spor Av Liv #4: Bob Dylan – Nashville Skyline (1969)

Publiser av Kulturblikk

Enkelte artister er med deg hele livet. Litt sånn passivt. Uansett hvor jeg går og hvilke stier jeg velger, er de der i bakgrunnen. Som et slags sikkerhetsnett dersom valgene mine skulle vise seg å være fatale.

For meg er Bob Dylan en av disse. Jeg ser ham i sidesynet. Vet at han er der, og at han alltid har vært det.

Bob er som en god venn jeg er glad i, men altfor sjelden ringer. Jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg ser på omslaget av Nashville Skyline. Se så jovial og vennlig han ser ut. Han vil meg mest sannsynlig bare godt. Likevel har jeg alltid noe viktigere på gang. Tror jeg.

Omslaget har alltid snakket til meg. Det gir meg en god følelse. Den rake motsetningen til Elephant’s Memory i «Spor av liv #3». Bob står der med hatt og et lurt smil, som om han har tid. Som om det ikke gjør noe at det har gått noen år siden sist. Som om han bare sier:

«Det er greit, kompis. Plata ligger her når du er klar.»

Bob smiler bare stille, og venter tålmodig på at du skal komme hjem igjen.

Og når jeg kommer hjem igjen, kjenner jeg på følelsen av at det var på høy tid. Litt som de telefonsamtalene du har utsatt fordi du hadde så mye annet å gjøre. Sånn har det alltid vært mellom meg og Bob.

Jeg tror egentlig at jeg har tatt Bob Dylan for gitt. Som om han alltid vil være der. Noe som selvfølgelig er komplett naturstridig.

Bob smiler fra coveret med hatt, og virker avslappet og vennlig, som om han ikke bærer på tyngden av å være en av de største artistene i moderne tid. Han ser mer ut som en nabo som har stikki innom for en kopp kaffe og en prat.

Og når jeg omsider setter nåla i rillene og lar plata gå, kjenner jeg den samme følelsen som når en gammel venn åpner døra og sier:

«Der er du jo. Det var på tide.»

1969 – Bob Dylan trekker seg tilbake

Da Nashville Skyline kom ut 9. april 1969, var Bob Dylan bare 27 år gammel, men allerede en av verdens mest omtalte artister. I løpet av få år hadde han gått fra folkesanger og proteststemme til elektrisk rockepoet, og han hadde skapt både begeistring og raseri blant publikum.

Etter den voldsomme perioden med Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde, samt den mye omtalte motorsykkelulykken i 1966, hadde Dylan trukket seg tilbake fra rampelyset. Han bosatte seg med kona Sara og barna i Woodstock i New York og levde et langt roligere familieliv enn mange forventet av rockens store gåte.

Mens samtidige artister eksperimenterte med psykedelika, lange gitarsoloer og stadig mer kompliserte uttrykk, gjorde Dylan nærmest det motsatte. Han vendte blikket mot countrymusikken og Nashville.

En ny stemme

Mange ble overrasket over stemmen på Nashville Skyline. Den nasale og nesten bitende Dylan-stemmen fra sekstitallet var erstattet av en varm, myk og nærmest crooneraktig vokal. Dylan selv hevdet senere at han hadde sluttet å røyke en periode, og at det påvirket stemmen.

Resultatet ble et av hans mest tilgjengelige album.

Familien framfor revolusjonen

På denne tiden virket det som om Dylan bevisst søkte det enkle. Han var gift, småbarnsfar og lite interessert i rollen som generasjonens talerør. Mange fans forventet flere politiske sanger og store utsagn om Vietnamkrigen og urolighetene i USA. I stedet kom han med korte, varme sanger om kjærlighet, hjem og hverdagsliv.

For enkelte var det en skuffelse. For andre var det en befrielse.

Til Nashville igjen

Dylan hadde allerede spilt inn Blonde on Blonde i Nashville, og trivdes godt med musikerne der. Innspillingen av Nashville Skyline gikk overraskende raskt. Det meste ble spilt inn i løpet av bare noen få dager i februar 1969 i Columbia Studio A.

Blant musikerne finner vi også Charlie Daniels, som året etter skulle starte The Charlie Daniels Band og senere få verdenssuksess med «The Devil Went Down to Georgia». I 1969 var han imidlertid først og fremst en ettertraktet studiomusiker i Nashville.

«Lay Lady Lay» – den store hiten

«Lay Lady Lay» ble albumets store kommersielle suksess. Dylan hadde opprinnelig skrevet den til filmen Midnight Cowboy, men den kom ikke med der. Låten ble en stor hit og er fortsatt en av hans mest kjente. Mange ble overrasket over den dype, varme stemmen hans.

Johnny Cash-duetten

Åpningssporet «Girl from the North Country» er egentlig en nyinnspilling av en sang Dylan skrev tidlig på sekstitallet. Duetten med Johnny Cash ble et symbol på møtet mellom to amerikanske musikkgiganter. Cash var en av Dylans største beundrere, og deres gjensidige respekt var ekte.

En kort og enkel plate

Albumet varer bare rundt 27 minutter. Flere kritikere syntes det var for lett, for enkelt og for lite «viktig». Dylan hadde jo nærmest blitt gjort til en profet av sekstitallet, og mange forventet store politiske utsagn. I stedet fikk de kjærlighetssanger, country og et smilende platecover.

«Tonight I’ll Be Staying Here with You»

I dag regnes denne som en av perlene på platen. Dylan selv var glad i sangen og brukte den senere som konsertåpner på Rolling Thunder Revue i 1975.

«I Threw It All Away»

En vakker og sår kjærlighetssang, og en av de mest direkte Dylan hadde skrevet på mange år. Nakne kjærlighetssanger var ikke akkurat det folk forventet av mannen bak «Like a Rolling Stone».

Hvordan ble albumet mottatt?

Nashville Skyline gikk høyt på listene både i USA og Storbritannia og solgte godt. Mange countrylyttere omfavnet den, mens enkelte gamle Dylan-tilhengere savnet den mystiske poeten og den elektriske rebellen.

I ettertid har albumet fått en sterkere posisjon. Flere ser det som et bevis på Dylans evne til å skifte retning og følge sin egen vei, uavhengig av hva publikum forventet.

Kanskje var det nettopp det som provoserte noen. Mens verden brant og sekstitallet gikk mot slutten, kom Bob Dylan med et album på under en halvtime, smilte fra coveret og sang kjærlighetssanger. Det var som om han hadde forlatt rollen som talerør for en hel generasjon og heller valgt å være et vanlig menneske. Og kanskje var det akkurat det han trengte. Og muligens er det derfor Nashville Skyline fortsatt føles så menneskelig.

Et personlig blikk – Birger Amundsen om Nashville Skyline

Det er ikke bare jeg som har et nært forhold til Nashville Skyline. Journalist, forfatter og mangeårig Dylan-kjenner Birger Amundsen har fulgt Bob Dylan siden begynnelsen av 1960-tallet. Da jeg fortalte om arbeidet med denne teksten, delte han noen minner om albumet:

–Bob Dylan traff meg i 1963. Jeg var femten år og har siden fulgt ham – i tykt og til tider tynt. Jeg husker en kompis hjemme i Kjøllefjord, han var noen år eldre enn meg, jazzinteressert og nå og da trommeslager. «Hva er det med denne Bob Dylan, Birger?», spurte han. «Det er jo så jævlig kjedelig, gitar og munnspill og dette gnålet.»

Jeg hadde ingen forklaring, ingen ord for å beskrive hva det var. Det bare traff meg. Stemningen mer enn ordene. Bob er sju år eldre enn meg, og jeg forsto den gang ikke særlig mye av det han sang om (bortsett fra Blowin’ In The Wind).

Da Nashville Skyline kom, bodde jeg i Tromsø. På den tiden brukte jeg mye tid på coveret, studerte det, finleste det, kjente lukten av fersk vinyl i det du åpnet innercoveret og forsiktig dro ut lp-en. Det var en hellig stund. Allerede coveret avslørte en ny Dylan, en åpen Dylan med et vennlig smil. Med en kassegitar i venstre hånd, som ifølge mytene, som det er svært mange av, var en gave fra kompisen George Harrison. Dylan så mer jødisk ut på bildet enn han noensinne tidligere hadde gjort. Nærmest ortodoks jødisk. Med svart hatt og svart jakke og et pistrete skjegg.

Motorsykkelulykken i 1966, den mystisk og ikke minst mytiske ulykken med hans Triumph Tiger 100 hjemme i Woodstock, som førte til at Bob avlyste turneer og trakk seg tilbake fra offentligheten. Ulykken vi alle visste hadde skjedd, men som ingen visste hva som hadde skjedd. Hvordan det enn var og hva som enn skjedde, endret det Bob.

Kan hende så han et lys eller noe i det fjerne. Noe som penset han inn på en annen kurs. Selv om John Wesley Harding kom i 1967, kom den største endringen med Nashville Skyline. Borte var edgen, intensiteten, den nærmest aggressive måten å slynge ut ordene på. Tiden borte fra rampelyset hadde myknet Bob.

Første låt er legendarisk, Girl from the North Country. Kombinasjonen Bob Dylan med sin lyse, nasale tone og selveste Johnny Cash med sin voluminøse klang. Likevel, låten som berørte meg aller mest, og fortsatt gjør det, var I Threw It All Away. Så vakker og så myk. Lyden av orgelet, spilt av Bob Wilson, bassen, trommene og gitaren. Alt mildt og dempet.

Denne evige kjærligheten. Den tapte – og den fortapte.

I once held her in my arms
She said she would always stay
But I was cruel,

I treated her like a fool
I threw it all away

Tilbake til sporene

Enten man møtte albumet som tenåring i Tromsø, eller mange år senere gjennom egne omveier og tilfeldigheter, er det et album som synes å finne en stille plass i livet. Og der blir det.

Det er lett å forstå hvorfor denne plata har blitt stående i hylla og vente på meg. Den krever ingenting. Den roper ikke. Den forsøker ikke å imponere. Den bare står der med det vennlige smilet sitt og minner meg på at ikke alt i livet trenger å være komplisert.

Jeg vender ofte tilbake til akkurat denne plata. Ikke fordi den er den viktigste Bob Dylan-plata. Ikke fordi den er den mest banebrytende. Men fordi den kjennes så menneskelig.

Det tok bare noen få dager å spille den inn. Det tok meg flere tiår å sette meg ned og virkelig lytte.

Det var på høy tid.

Grunndata

Album: Nashville Skyline
Artist: Bob Dylan
Utgitt: 9. april 1969
Innspilt: Februar 1969, Columbia Studio A, Nashville, Tennessee
Produsent: Bob Johnston
Sjanger: Country, countryrock, folk
Lengde: 27:14
Plateselskap: Columbia Records

Musikere (utvalg):

  • Bob Dylan – vokal, gitar
  • Johnny Cash – vokal på «Girl from the North Country»
  • Charlie Daniels – bass og gitar (senere grunnlegger av The Charlie Daniels Band)
  • Norman Blake – gitar
  • Charlie McCoy – munnspill, gitar, bass
  • Kenneth Buttrey – trommer
  • Pete Drake – pedal steel-gitar

Sporliste:

  1. Girl from the North Country (med Johnny Cash)
  2. Nashville Skyline Rag
  3. To Be Alone with You
  4. I Threw It All Away
  5. Peggy Day
  6. Lay Lady Lay
  7. One More Night
  8. Tell Me That It Isn’t True
  9. Country Pie
  10. Tonight I’ll Be Staying Here with You

Videre lesning og fordypning

For den som ønsker å gå dypere inn i historien bak Nashville Skyline og Bob Dylans mange musikalske sidespor, finnes det heldigvis mye godt kildemateriale.

Bøker

  • Clinton Heylin – Behind the Shades: The Life of Bob Dylan
    • En av de mest omfattende Dylan-biografiene, med mye stoff om innspillingen av Nashville Skyline.
  • Howard Sounes – Down the Highway: The Life of Bob Dylan
    • En lettlest og grundig biografi som setter albumet inn i en større sammenheng.
  • Robert Shelton – No Direction Home
    • Skrevet av journalisten som tidlig oppdaget Dylan. Et viktig tidsdokument.
  • Greil Marcus – Invisible Republic (også utgitt som The Old, Weird America)
    • Handler mest om The Basement Tapes, men gir et fascinerende innblikk i den musikalske verdenen Dylan beveget seg inn i på slutten av 1960-tallet.

Dokumentarer og film

  • No Direction Home (2005), regissert av Martin Scorsese
    • En av de beste dokumentarene om Dylan, med intervjuer og sjeldne opptak.
  • Johnny Cash Show – Bob Dylan og Johnny Cash
    • TV-opptredenen fra 1969 gir et fint bilde av vennskapet mellom de to.

Nettressurser

  • bobdylan.com
    • Offisielt nettsted med diskografi, tekster og historikk.
  • Searching for a Gem
    • En imponerende ressurs for samlere og Dylan-entusiaster, med detaljer om utgivelser og alternative versjoner.
  • Untold Dylan
    • Artikler, analyser og dypdykk i enkeltlåter og album.

Disclaimer

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i en gammel vinylplate, egne minner, andres erindringer og et antall bøker, intervjuer og historiske kilder. Jeg har forsøkt å holde orden på både årstall, musikere og begivenheter, men Bob Dylans historie er som kjent ikke alltid like enkel å få til å stemme med virkeligheten. Ikke minst fordi hovedpersonen selv tidvis har hatt et nokså avslappet forhold til den.

Eventuelle faktafeil, misforståelser og historiske feilskjær tar jeg derfor på egen kappe. Birger Amundsen får stå for sine egne minner, og Bob Dylan får svare for seg selv.

Skulle Dylan mot formodning lese dette og finne noe å protestere på, er han hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Jeg skylder ham uansett en telefon.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

Spor Av Liv #2: The B52´s (1979)

Publiser av Kulturblikk

Det finnes plater som står pent i hylla. Og så finnes det plater som ser ut som de har rømt fra et moteshow på en annen planet.

The B-52’s selvtitulerte album er en sånn plate.

Da den kom i 1979 hadde jeg mer enn nok med andre ting enn frisyrer fra verdensrommet og surfegitarer fra Georgia. LEGO for eksempel, men noen plater bruker ikke døra når de kommer inn i livet ditt. De kommer seg inn uansett. Og mange blir. Denne inkludert. Da albumet omsider fant veien inn i livet mitt, var jeg nærmest voksen. Og det var jeg som inviterte det inn.

Egentlig starter mitt forhold til The B52´s i Tyskland i 1992 og bandets sjette studioalbum «Good Stuff», men det er en annen historie jeg kommer tilbake til ved en annen anledning.

Låta «Rock Lobster» fra debutalbumet hadde jeg jo hørt igjen og igjen. Passe skranglete og upolert rock som gikk rett i ryggmargen uten fiksfakserier. Noe nytt. Der Pelle Parafin sang om seg selv som «bøljebænd» fra Oslos drabantbystrøk var The B52´s et ekte new wave band, eller et nytt «bøljebænd» fra Athens i Georgia (US). Det visste jeg ikke den gangen, men ikke desto mindre var det sant.

Der Pelle Parafin i deres tittellåt sang: «På piano har vi Leon Latex, han er liten, men god for det», kunne The B52´s skilte med Fred Schneider på vokal, walkie-talkie og lekepiano. På plateomslaget er Ricky Wilson kreditert med «gitar og røykvarsler». Om det er pipingen i starten av «Planet Claire» som faktisk stammer fra en røykvarsler, strides de lærde litt om. Men bare det at ingen synes det er en urimelig tanke, sier vel det meste om The B-52’s.

Debutalbumet til The B-52’s fra 1979 er ikke bare en plate – det er nærmest en eksplosjon av farger, frisyrer, surfegitarer, humor og ren livsglede. Den høres fortsatt ut som om den kom fra en annen planet. Ingen andre hørtes ut som dem før, og ingen har egentlig gjort det siden (helt subjektivt).

Fem sugerør og en idé

I 1976 satt Fred Schneider, Kate Pierson, søsknene Ricky og Cindy Wilson og Keith Strickland på en kinesisk restaurant i Athens, Georgia. De delte en enorm drink kalt «Flaming Volcano» med fem sugerør. Etterpå dro de fem musikerne hjem til en venn og begynte å improvisere. Ingen stor plan. Ingen karrieredrøm. Bare lek og nysgjerrighet.

Det er litt fint, synes jeg. Et av de mest originale bandene i rockhistorien oppsto mer som et kunstprosjekt enn som et forsøk på å bli stjerner.

Ricky Wilson utviklet sin helt egen gitarstil. Han eksperimenterte med uvanlige stemminger og gitarer med færre strenger, og skapte et lydbilde ingen andre hadde. Over dette la Kate Pierson og Cindy Wilson harmonier som kunne høres ut som en blanding av strandfest, science fiction og 60-talls jentegrupper.

Midt i det hele sto Fred Schneider og snakket, ropte og kommenterte verden med en blanding av beat-poesi og tegnefilmstemme.

Da bandet fikk platekontrakt, fløy de til Compass Point Studios på Bahamas for å spille inn albumet. De ventet seg en polert produksjon.

Chris Blackwell (grunnleggeren av Island Records) hadde andre planer.

Han ville ikke «forbedre» dem. Han ville fange det de allerede gjorde. Derfor ble det nesten ingen overdubs eller effekter. Resultatet ble et album som låter overraskende rått og levende, nærmest som et klubbopptak.

Fred Schneider syntes faktisk platen hørtes litt tynn ut da han hørte den første gangen.

Heldigvis tok han feil.

Da «Rock Lobster» vekket John Lennon

John Lennon hadde trukket seg tilbake fra musikkbransjen i flere år. Da han hørte «Rock Lobster», ble han begeistret. Han mente sangen minnet ham om Yoko Onos eksperimentelle uttrykk, og den ga ham lyst til å lage musikk igjen. Kort tid etter startet arbeidet med «Double Fantasy».

Også Kurt Cobain fikk hakeslepp da han hørte «Rock Lobster» for første gang og forstod at det var fullt mulig å være annerledes.

«Rock Lobster» er egentlig en lang kunstperformance. Den opprinnelige albumversjonen varer nesten sju minutter. Bandet ville beholde den lange formen fra konsertene, og Blackwell lot dem gjøre det. Midt inne i låta kommer de berømte dyrelydene, hvor Cindy Wilson skriker som måker og andre skapninger fra det marine miljøet. Ren galskap, men fullstendig uimotståelig også.

Da humoren var alvorlig

Jeg tror dette er noe av nøkkelen til hvorfor platen holder seg.

De gjorde aldri narr av musikken.

Frisyrene var ekstreme. Tekstene var absurde. Fred Schneider ropte og snakket mer enn han sang.

Men de mente det.

De spilte ikke annerledes. De levde det.

Ingen er evigunge

Vi tror gjerne at artistene våre er evigunge. Men det er de ikke. Det er ingen. Det fine er at musikken slipper unna. Den blir stående igjen på samme sted som sist vi hørte den. Det er vi som kommer til den, litt eldre for hver gang. For meg er The B-52’s fortsatt de fem menneskene på plateomslaget, med de umulige frisyrene og et uttrykk som virket helt tidløst. Men alt har sin tid.

Ricky Wilson døde tragisk allerede i 1985, bare 32 år gammel. Hans særegne gitarspill er fortsatt noe av selve DNA-et i bandet.

Keith Strickland, som opprinnelig var trommeslager, har trukket seg fra turnélivet, men er fortsatt en del av bandets indre krets og kreative historie.

Fred Schneider, i midten av 70-årene, er fortsatt den samme eksentriske fortelleren, men han har sagt at de lange bussturene er over. Nå foretrekker han enkeltkonserter og residensopphold fremfor måneder på veien.

Kate Pierson har gitt ut soloplate, driver sammen med sin kone et lite overnattingssted, og er fortsatt aktiv musikalsk. Hun har snakket om at det viktigste bandet har gitt folk, er en følelse av å høre til.

Cindy Wilson har også gitt ut solomusikk de senere årene, og fortsetter å opptre med bandet.

Og det kanskje vakreste av alt: De er fortsatt venner. Etter femti år. Kate Pierson sa nylig at hemmeligheten er at de «forstår hverandre, kjenner hverandre og fortsatt elsker hverandre».

Det er egentlig noe rørende over det.

Et hjem for de rare

Dette er ikke nødvendigvis albumet som forandret verden, men heller albumet som ga de rare menneskene et hjem.

For det er kanskje det The B-52’s gjorde.

De ga oss lov til å være litt annerledes.

De ga plass til dem som aldri helt passet inn.

Og de gjorde det med annerledes gitarspill, bikubefrisyrer, roping og rare klær.

Jeg tenker at livet hadde vært litt kjedeligere uten de menneskene som tør å være akkurat så rare som de er.

Albumet står derfor fortsatt støtt i platehylla mi.

Grunnfakta

Album: The B52´s

Artist: The B52´s

Utgitt: Juli 1979

Produsent: Chris Blackwell

Bandet

  • Fred Schneider, vokal, kubjelle, walkie-talkie og lekepiano
  • Kate Pierson, vokal, orgel, keyboardbass, gitar
  • Cindy Wilson, vokal, bongos, tamburin, gitar
  • Ricky Wilson, gitarer, røykvarsler
  • Keith Strickland, trommer, perkusjon

Viktige låter

  • Planet Claire
  • Dance This Mess Around
  • Rock Lobster
  • 52 Girls
  • Hero Worship

Tips og lenker til videre fordypning

Disclaimer

Fakta er hentet fra plateomslag, intervjuer og åpne kilder. Som med alle historier kan detaljer gå tapt eller fortelles forskjellig. Eventuelle feil er mine egne. Minnene, følelsene og alt det som ikke lar seg fotnotefeste, tilhører livet selv.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

Spor Av Liv #1: Neil Young – Harvest (1972)

Publiser av Kulturblikk

Da Oddvar Brå brakk staven i 1982, hadde Harvest allerede vært ute i ti år. Ti år er lenge i popmusikken. De fleste plater kommer og går. Noen få blir værende.

Dette er ikke bare historien om et album. Det er historien om en oppvekst; min oppvekst.

Jeg er født i 1973. Jeg var i beste fall påtenkt i februar 1972 da albumet så dagens lys. Sannsynligvis ble vinylplata kjøpt inn samme år og da jeg så dagens lys omtrent halvannet år senere lå sannsynligvis plata og snurra på en Phillips 212 Electronic et sted i utkanten av Oslo. Jeg liker å tro at den er noe av det første jeg hørte. Det er noe romantisk over det å tenke slik. Det kan ha vært noe helt annet; Led Zeppelin for eksempel. Men for historiens skyld lar vi det være Neil Youngs Harvest.

Siden pappa var en ivrig fotograf, finnes det en rekke bilder av meg. På et av bildene har jeg enda ikke lært å gå, men jeg står oppreist og støtter meg på en høyttaler. Jeg har hodetelefoner på og er dypt konsentrert i musikken. På det neste bildet (som ikke finnes) slipper jeg høyttaleren og vandrer over stuegolvet. Pluggen til hodetelefonene trekkes ut av stereoanlegget og «Out On The Weekend» fyller rommet. Jeg var fri, jeg var på vei. Jeg kunne gå. Neil Young lærte meg å gå. Det trenger nødvendigvis ikke ha vært akkurat sånn, men temmelig nært vil jeg påstå.

Siden den gang har jeg gått mye. I slutten av tenårene gikk jeg gjerne 3 kilometer ekstra for å få med meg både Harvest og andre Neil Young album på kassett før batteriene i walkmanen døde.

Ingen ting å si på stemninga

Harvest ble et fyrtårn i mitt musikalske liv. Selv om albumet er fra 1972, føles det fortsatt merkelig tidløst. Og selve vinylen fra Stovner 1972, den har jeg i hylla. Stikker jeg nesa inn i coveret får jeg flashback til farger, linoleumsbelegg, røkte kjøttpølser og dører som smeller i oppgangen. Oppvekst. Kombinerer jeg lyd og lukt og samtidig lukker øynene må du vennligst la meg være for meg selv en stund. Musikalsk tidløshet med evnen til å sende meg rett tilbake til der og da.

I dag er det lett å glemme hvor enorm Harvest var. I 1972 var den faktisk det mestselgende albumet i USA. Ikke bare innen folkrock eller singer-songwriter-sjangeren, men av alle album det året.

The Stray Gators

Bandet bak store deler av albumet fikk navnet «The Stray Gators»

Historien er nesten komisk. Neil Young møtte flere av musikerne i Nashville og bestemte seg omtrent der og da for å spille inn med dem. Lite øving. Lite planlegging. Mye følelse.

Resultatet ble nettopp den varme, organiske lyden som gjør Harvest så tidløs. I krysningspunktet mellom country, folk og rock. Et sted mange fortsatt forsøker å finne tilbake til.

Blant musikerne på albumet finner vi:

  • James Taylor – gitar og kor
  • Linda Ronstadt – vokal
  • Ben Keith – pedal steel
  • Kenny Buttrey – trommer
  • Tim Drummond – bass

Også London Symphony Orchestra da på “A Man Needs A Maid”. En låt det er vanskelig å glemme. En sang som har vokst på meg. Ikke på grunn av teksten, men på grunn av arrangementet som ligger i bunn. Som om orkesteret fortsetter på en historie Young ennå ikke har skrevet ferdig.

Men fra en litt annerledes låt til den som satte standarden;

Låta «Heart of Gold» er den største kommersielle suksessen i hele Neil Youngs karriere. Den nådde 1. plass på Billboard Hot 100 i USA våren 1972. I tillegg er den fortsatt Neil Youngs eneste amerikanske nummer én-hit som soloartist og bidro sterkt til at Harvest ble det mestselgende albumet i USA i 1972.

Neil Young selv hadde et litt ambivalent forhold til suksessen. Han var aldri særlig komfortabel med å være en polert popstjerne. Etter at Harvest gjorde ham til en av verdens største artister, gikk han nesten i motsatt retning med mørkere og mer krevende album som Time Fades Away, On the Beach og Tonight’s the Night.

Det finnes et kjent Neil Young-sitat om dette:

«Heart of Gold put me in the middle of the road. Traveling there soon became a bore. »

Tre ting å lytte etter

1. Pedal steel-gitaren til Ben Keith
Den er nesten en egen instrumental hovedperson gjennom hele albumet. Mange mener ingen annen musiker har satt så stort preg på lyden av Harvest.

2. James Taylor og Linda Ronstadt
De synger kor på både Heart of Gold og Old Man. Mange hører dem uten å vite det.

3. Kontrasten mellom Heart of Gold og The Needle and the Damage Done
Den ene er varm, håpefull og ble en enorm hit. Den andre er en naken sang om heroin og tap. Det sier mye om hvorfor Harvest fortsatt føles større enn bare et «koselig» folkrockalbum.

Jeg konkluderer

Da Brå brakk staven, var Harvest allerede ti år gammel. I dag har det gått over femti år siden albumet kom ut. Staven er limt, VM-et er historie, men Harvest står fortsatt i hylla.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Harvest. Hundrevis? Tusenvis? Men fortsatt skjer det samme. Jeg åpner coveret, kjenner lukta av gammel papp og befinner meg plutselig i en blokk på Stovner. Det finnes mer avanserte tidsmaskiner enn dette. Men neppe bedre.

De personlige minnene er mine egne. Faktaopplysninger er hentet fra plateomslag, biografier, intervjuer og tilgjengelige arkivkilder. Eventuelle feil er mine.

Grunnfakta

Album: Harvest
Artist: Neil Young
Utgitt: 1. februar 1972
Produsent: Neil Young, Elliot Mazer
Innspilt: 1971
Plateselskap: Reprise Records

Harvest (på vinyl, for de som lurer på om strømming har to sider)

Side 1

  1. Out on the Weekend
  2. Harvest
  3. A Man Needs a Maid
  4. Heart of Gold
  5. Are You Ready for the Country?

Side 2

  1. Old Man
  2. There’s a World
  3. Alabama
  4. The Needle and the Damage Done
  5. Words (Between the Lines of Age)

Kilder og videre lesning

  • Harvest (album og original inner sleeve)
  • Shakey av Jimmy McDonough
  • Waging Heavy Peace av Neil Young
  • Intervjuer med Neil Young i musikkpressen
  • Plateomslag, liner notes og samtidige anmeldelser
  • Offisielle artist- og arkivkilder

For Harvest spesielt finnes det noen kilder som nærmest er obligatoriske:

Bøker

  • Shakey – regnes av mange som den mest omfattende Neil Young-biografien.
  • Waging Heavy Peace – Youngs egen selvbiografi.

Magasiner og arkiver

Offisielle kilder

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen 2026

More is more

Publiser av Kulturblikk

Yngwie J. Malmsteen, Yngve Malmsteen eller Lars Johan Yngve Lannerbäck, som han egentlig heter, har aldri spart på kruttet. Selv ikke når det var vått. Det har alltid sagt pang i nærheten av Yngwie. Enten det er pyro på scenen, fyllekjøring eller folk rundt han som fikk unngjelde. Men det finnes også negative sider, som Hunter S. Thompson ville sagt.

Det var vekten av alle kanonene på en side som senket Wasa-skeppet under sjøsettingen. Den løse kanonen Yngwie Malmsteen kan også kunsten å senke seg selv til tider.

Se for deg Gunde Swan, Astrid Lindgren og Skrotnisse. Skiløper, forfatter og en animert dukke. Disse tre sitter på den ene siden av bordet og spiser kjøttbullar. Helt i den andre enden sitter Yngwie i hvit slobrock og pilotbriller og skriker «skicka såsen för satan i helvete, fittor». Yngwie er helt i utakt med omgivelsene sine. Yngwie er bare i takt med seg selv, og av og til bandet, hvis de er gode nok for han. I Yngwies band har det alltid vært svingdører. Sjelden har samme musikere orket mer enn en plateinnspilling og ihvertfall ikke mer enn én turné. Det finnes riktignok noen unntak. Johansson-brødrene på henholdsvis tangenter og trommer er de som har holdt ut lengst med Yngwie. De er sønner av den svenske jazz-legenden Jan Johansson og har fått inn utakt med morsmelka. De er kjent for både sitt høye musikalske nivå, men med jordnær svensk humor som sto i sterk kontrast til Yngwies enorme ego og rockestjerneattitude. I perioder har de overgått Yngwie i dumheter, men bare i perioder vil jeg presisere. Da Malmsteen hadde Jens Johansson på keyboard og Anders Johansson på trommer på 80- og 90-tallet, var de et svensk superteam – alle tre ekstremt tekniske og raske. Vi snakker på toppidrettsnivå, men ikke uten konflikt;
Anders har i flere intervjuer sagt noe sånt som:

“Vi var tre svensker på turné i USA – men én av oss trodde han var Gud.”
De to brødrene lo ofte av Yngwies grandiose stil bak scenen, og kalte ham spøkefullt for “His Majesty Yngwie the First”.

Jens Johansson har fortalt i intervjuer at Yngwie ville bestemme alt – lydbildet, lyssetting, antrekk, og hvem som fikk soloer. Jens fortalte en gang:

“Yngwie sa: ‘When I solo, you stop playing.’ Jeg sa: ‘But then there’s no harmony.’
Han svarte: ‘I am the harmony.’”

Da kan vi i samme slengen definere hamoni, sånn musikalsk sett: Harmoni er sammensetningen og forbindelsen av toner som klinger samtidig, og reglene for hvordan disse kan kombineres for å skape musikalsk mening og uttrykk.

“Vi kom fra Uppsala og spiste ostesmørbrød, Yngwie kom fra Stockholm og spiste oppmerksomhet.” (Anders Johansson)

Men Johansson-brødrene hadde også sine sider; lediggang er roten til alt ondt. Brødrene hadde en periode en hobby som gikk ut på å leie dyre sportsbiler. Fullforsikre de, for så å kjøre de i filler. En gang skal de ha levert tilbake kun førerstolen fra en bil. Å kaste TV´n ut av hotellrommet var det absolutt første som skjedde når de ankom nye hotell på turné. Rein og skjær rockerutine der altså. Men det var en ting som var forskjellig med Johansson-brødrenes «hyss» kontra Yngwies; Det brødrene gjorde på faenskap, gjorde Yngwie i fullt alvor, som om han mente det. Eksempelvis da han ble arrestert i Miami i 1993; Yngwie blir siktet for overgrep med skytevåpen. Saken skal ha oppstått da hans daværende kjæreste, 19-årige Amber Landin, angivelig ble holdt mot sin vilje i huset hans. Da hennes mor kom for å hente henne, hevdes det at Yngwie trakk fram både hagle og pistol og truet med å bruke dem. Etter en times megling med politiet kastet Yngwie inn håndkleet og kom ut sammen med kjæresten. Det ble bråk, men vi skal ikke glemme at dette er USA. Lefling med våpen der kan sammenlignes med epleslang her, i alvorlighetsgrad. Siktelsen skal ha blitt droppet senere.

Malmsteens kanskje største egenskap er egoet og det er dette som gjør han så teknisk god på gitar også. Han er som en toppidrettsutøver som går inn i bobla og blir der til konkurransen starter, for det er nemlig sånn at Malmsteen er en konkurransemann, men den eneste han konkurrerer mot er seg selv. Musikerkollegaer har gitt uttrykk for at han har et massivt ego og alt må kretse rundt hans forestilling av perfekt prestasjon og kontroll. Går vi tilbake i tid til da Yngwie først etablerte seg i USA så kommer vi ikke utenom en historie fra bandet Alcatrazz; Yngve fikk kjeft for å mangle sceneetikk. Han kunne stille seg foran vokalist Graham Bonnet og til og med spille solo mens Bonnet sang. «They didn´t come here to see you sing – They came to see me play», sa Yngwie da Bonnet måtte ta den vanskelige samtalen.

Som ung gutt hjemme i Sverige fikk Yngwie smaken på luksus og raske biler før han fikk lov å kjøre dem. Han fortalte en gang at han kjøpte sin første Ferrari lenge før han hadde førerkort. Han sier selv at lyden av motoren inspirerte han til å spille raskere. For fort skal det gå, enten det er motbakke eller utforbakke.

“When I drive my Ferrari, I play classical music. When I play guitar, I go even faster.”

Yngwie øvde 8-10 timer om dagen som tenåring og sa en gang: «Jeg spilte ikke gitar – Jeg var gitar». 8-10 timer tilsvarer skjermbruken daglig til en gjennomsnittlig 17-åring i 2025. Greit å sammenligne. Malmsteen er kjent for å spille ekstremt raskt og presist. I mange av hans mest kjente soloer ligger han på rundt 14-16 toner per sekund, men han er oppe i 18-20 toner i sekundet med «shredding-teknikk». Dette tilsvarer et tempo på over 200 bpm (slag per minutt) med 32-dels noter. Vi lar brøkregning ligge og konkluderer med Malmsteens egne ord: «More is more». Hadde Paganini hatt Stratocaster og Marshallforsterker, ville han fortsatt vært for treg. Malmsteen spiller raskere enn alle, kjører fortere enn politiet og snakker høyere enn fornuften. Han er det levende beviset på at genialitet og galskap bare er to toner fra hverandre. Jeg så Malmsteen og Johansson-brødrene på Rockefeller i Oslo på slutten av 80-tallet. Det gjorde inntrykk. Personlig vet jeg ikke om han er et geni eller bare verdens mest høylytte misforståelse. Men én ting er sikkert: Han trenger hverken at du eller jeg liker han. Han liker seg selv nok for oss alle.

«I´m not a guitar hero. I´m a guitar god”  (På spørsmål om hvordan det er å være gitarhelt)

(Hvis du ikke allerede har hørt hvor fort det går så kan du jo lytte til låtene «Far Beyond The Sun» og «Black Star».)

Yngwie Malmsteens Rising Force (med Johansson-brødrene), ble det første vestlige rockebandet som fikk spille bak jernmuren i Sovjet. En turné med hele 22 konserter fordelt på Leningrad og Moskva. På det meste med over tjuetotusen publikummere per kveld. Men hvis du tror de oppførte seg der borte må du tro om igjen. Arrangørens budsjett var ikke noe å skryte av så en videoinnspilling av konserten gjort av sovjetisk TV, ble en del av hyra. Om hyra var rævva, så var maten visstnok enda verre. Og hva gikk det ut over? jo, rævva. De fikk kjørt seg en uke. Yngve pussa tenner i vodka og nekta å dusje.

Å reise på turné innebærer noen flyturer. Tittelen på albumet «Unleash The Fury» (2005) refererer faktisk til en episode under turneen i 1988: Malmsteen, i bedugget tilstand, skal ha opptrådt aggresivt på et fly før han sovnet. Så bråvåkner han av at noen søler et glass med vin over han, og utbasunerer deretter: «You´ve released the fucking fury!». Episoden ble tatt opp på kassett av en av Johansson-brødrene og har dermed fått evig liv. Under en turné i USA på 80-tallet prøvde en arrangør å fortelle Yngwie at han måtte korte ned settet sitt fordi scenetiden var ute. Yngwie svarte:

“You can’t rush genius. There’s only one Yngwie Malmsteen.”
Og så spilte han en halvtime ekstra med soloer bare for å understreke poenget.

Yngwie ble født i Sverige i 1963. Han forlot hjemlandet da han innså at ingen forsto forskjellen på Bach og Barokk-shred. Han tok med seg gitaren, et ego på størrelse med Stockholm, og erobret verden. Yngwie fikk rockestjernedrømmen oppfylt, og ble i samme slengen kongen av kleine sitat;

“People always told me to slow down. Less is more, they said. I always said, how can that be? How can less be more? It´s impossible…more is more!”

Uansett om du liker Yngwie Malmsteen eller ikke; Det er showbiz. La oss avslutte med Yngwies egne ord. Jeg synes de oppsummerer mannen, gitaristen og myten godt:

«…Att förändra sig hela tiden är rinte bra i det långa loppet. Om du har en vision, håll fast vid den och var ärlig mot den. Fejka inte – var dig själv på riktig!» (Yngwie Malmsteen)

Kilder:

Såsom i Himmelen, så ock på jorden (Anders Tengner 2012)

Wikipedia

Egne opplevelser