Stikkord: kunst

Spor Av Liv #2: The B52´s (1979)

Publiser av Kulturblikk

Det finnes plater som står pent i hylla. Og så finnes det plater som ser ut som de har rømt fra et moteshow på en annen planet.

The B-52’s selvtitulerte album er en sånn plate.

Da den kom i 1979 hadde jeg mer enn nok med andre ting enn frisyrer fra verdensrommet og surfegitarer fra Georgia. LEGO for eksempel, men noen plater bruker ikke døra når de kommer inn i livet ditt. De kommer seg inn uansett. Og mange blir. Denne inkludert. Da albumet omsider fant veien inn i livet mitt, var jeg nærmest voksen. Og det var jeg som inviterte det inn.

Egentlig starter mitt forhold til The B52´s i Tyskland i 1992 og bandets sjette studioalbum «Good Stuff», men det er en annen historie jeg kommer tilbake til ved en annen anledning.

Låta «Rock Lobster» fra debutalbumet hadde jeg jo hørt igjen og igjen. Passe skranglete og upolert rock som gikk rett i ryggmargen uten fiksfakserier. Noe nytt. Der Pelle Parafin sang om seg selv som «bøljebænd» fra Oslos drabantbystrøk var The B52´s et ekte new wave band, eller et nytt «bøljebænd» fra Athens i Georgia (US). Det visste jeg ikke den gangen, men ikke desto mindre var det sant.

Der Pelle Parafin i deres tittellåt sang: «På piano har vi Leon Latex, han er liten, men god for det», kunne The B52´s skilte med Fred Schneider på vokal, walkie-talkie og lekepiano. På plateomslaget er Ricky Wilson kreditert med «gitar og røykvarsler». Om det er pipingen i starten av «Planet Claire» som faktisk stammer fra en røykvarsler, strides de lærde litt om. Men bare det at ingen synes det er en urimelig tanke, sier vel det meste om The B-52’s.

Debutalbumet til The B-52’s fra 1979 er ikke bare en plate – det er nærmest en eksplosjon av farger, frisyrer, surfegitarer, humor og ren livsglede. Den høres fortsatt ut som om den kom fra en annen planet. Ingen andre hørtes ut som dem før, og ingen har egentlig gjort det siden (helt subjektivt).

Fem sugerør og en idé

I 1976 satt Fred Schneider, Kate Pierson, søsknene Ricky og Cindy Wilson og Keith Strickland på en kinesisk restaurant i Athens, Georgia. De delte en enorm drink kalt «Flaming Volcano» med fem sugerør. Etterpå dro de fem musikerne hjem til en venn og begynte å improvisere. Ingen stor plan. Ingen karrieredrøm. Bare lek og nysgjerrighet.

Det er litt fint, synes jeg. Et av de mest originale bandene i rockhistorien oppsto mer som et kunstprosjekt enn som et forsøk på å bli stjerner.

Ricky Wilson utviklet sin helt egen gitarstil. Han eksperimenterte med uvanlige stemminger og gitarer med færre strenger, og skapte et lydbilde ingen andre hadde. Over dette la Kate Pierson og Cindy Wilson harmonier som kunne høres ut som en blanding av strandfest, science fiction og 60-talls jentegrupper.

Midt i det hele sto Fred Schneider og snakket, ropte og kommenterte verden med en blanding av beat-poesi og tegnefilmstemme.

Da bandet fikk platekontrakt, fløy de til Compass Point Studios på Bahamas for å spille inn albumet. De ventet seg en polert produksjon.

Chris Blackwell (grunnleggeren av Island Records) hadde andre planer.

Han ville ikke «forbedre» dem. Han ville fange det de allerede gjorde. Derfor ble det nesten ingen overdubs eller effekter. Resultatet ble et album som låter overraskende rått og levende, nærmest som et klubbopptak.

Fred Schneider syntes faktisk platen hørtes litt tynn ut da han hørte den første gangen.

Heldigvis tok han feil.

Da «Rock Lobster» vekket John Lennon

John Lennon hadde trukket seg tilbake fra musikkbransjen i flere år. Da han hørte «Rock Lobster», ble han begeistret. Han mente sangen minnet ham om Yoko Onos eksperimentelle uttrykk, og den ga ham lyst til å lage musikk igjen. Kort tid etter startet arbeidet med «Double Fantasy».

Også Kurt Cobain fikk hakeslepp da han hørte «Rock Lobster» for første gang og forstod at det var fullt mulig å være annerledes.

«Rock Lobster» er egentlig en lang kunstperformance. Den opprinnelige albumversjonen varer nesten sju minutter. Bandet ville beholde den lange formen fra konsertene, og Blackwell lot dem gjøre det. Midt inne i låta kommer de berømte dyrelydene, hvor Cindy Wilson skriker som måker og andre skapninger fra det marine miljøet. Ren galskap, men fullstendig uimotståelig også.

Da humoren var alvorlig

Jeg tror dette er noe av nøkkelen til hvorfor platen holder seg.

De gjorde aldri narr av musikken.

Frisyrene var ekstreme. Tekstene var absurde. Fred Schneider ropte og snakket mer enn han sang.

Men de mente det.

De spilte ikke annerledes. De levde det.

Ingen er evigunge

Vi tror gjerne at artistene våre er evigunge. Men det er de ikke. Det er ingen. Det fine er at musikken slipper unna. Den blir stående igjen på samme sted som sist vi hørte den. Det er vi som kommer til den, litt eldre for hver gang. For meg er The B-52’s fortsatt de fem menneskene på plateomslaget, med de umulige frisyrene og et uttrykk som virket helt tidløst. Men alt har sin tid.

Ricky Wilson døde tragisk allerede i 1985, bare 32 år gammel. Hans særegne gitarspill er fortsatt noe av selve DNA-et i bandet.

Keith Strickland, som opprinnelig var trommeslager, har trukket seg fra turnélivet, men er fortsatt en del av bandets indre krets og kreative historie.

Fred Schneider, i midten av 70-årene, er fortsatt den samme eksentriske fortelleren, men han har sagt at de lange bussturene er over. Nå foretrekker han enkeltkonserter og residensopphold fremfor måneder på veien.

Kate Pierson har gitt ut soloplate, driver sammen med sin kone et lite overnattingssted, og er fortsatt aktiv musikalsk. Hun har snakket om at det viktigste bandet har gitt folk, er en følelse av å høre til.

Cindy Wilson har også gitt ut solomusikk de senere årene, og fortsetter å opptre med bandet.

Og det kanskje vakreste av alt: De er fortsatt venner. Etter femti år. Kate Pierson sa nylig at hemmeligheten er at de «forstår hverandre, kjenner hverandre og fortsatt elsker hverandre».

Det er egentlig noe rørende over det.

Et hjem for de rare

Dette er ikke nødvendigvis albumet som forandret verden, men heller albumet som ga de rare menneskene et hjem.

For det er kanskje det The B-52’s gjorde.

De ga oss lov til å være litt annerledes.

De ga plass til dem som aldri helt passet inn.

Og de gjorde det med annerledes gitarspill, bikubefrisyrer, roping og rare klær.

Jeg tenker at livet hadde vært litt kjedeligere uten de menneskene som tør å være akkurat så rare som de er.

Albumet står derfor fortsatt støtt i platehylla mi.

Grunnfakta

Album: The B52´s

Artist: The B52´s

Utgitt: Juli 1979

Produsent: Chris Blackwell

Bandet

  • Fred Schneider, vokal, kubjelle, walkie-talkie og lekepiano
  • Kate Pierson, vokal, orgel, keyboardbass, gitar
  • Cindy Wilson, vokal, bongos, tamburin, gitar
  • Ricky Wilson, gitarer, røykvarsler
  • Keith Strickland, trommer, perkusjon

Viktige låter

  • Planet Claire
  • Dance This Mess Around
  • Rock Lobster
  • 52 Girls
  • Hero Worship

Tips og lenker til videre fordypning

Disclaimer

Fakta er hentet fra plateomslag, intervjuer og åpne kilder. Som med alle historier kan detaljer gå tapt eller fortelles forskjellig. Eventuelle feil er mine egne. Minnene, følelsene og alt det som ikke lar seg fotnotefeste, tilhører livet selv.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

Spor Av Liv #1: Neil Young – Harvest (1972)

Publiser av Kulturblikk

Da Oddvar Brå brakk staven i 1982, hadde Harvest allerede vært ute i ti år. Ti år er lenge i popmusikken. De fleste plater kommer og går. Noen få blir værende.

Dette er ikke bare historien om et album. Det er historien om en oppvekst; min oppvekst.

Jeg er født i 1973. Jeg var i beste fall påtenkt i februar 1972 da albumet så dagens lys. Sannsynligvis ble vinylplata kjøpt inn samme år og da jeg så dagens lys omtrent halvannet år senere lå sannsynligvis plata og snurra på en Phillips 212 Electronic et sted i utkanten av Oslo. Jeg liker å tro at den er noe av det første jeg hørte. Det er noe romantisk over det å tenke slik. Det kan ha vært noe helt annet; Led Zeppelin for eksempel. Men for historiens skyld lar vi det være Neil Youngs Harvest.

Siden pappa var en ivrig fotograf, finnes det en rekke bilder av meg. På et av bildene har jeg enda ikke lært å gå, men jeg står oppreist og støtter meg på en høyttaler. Jeg har hodetelefoner på og er dypt konsentrert i musikken. På det neste bildet (som ikke finnes) slipper jeg høyttaleren og vandrer over stuegolvet. Pluggen til hodetelefonene trekkes ut av stereoanlegget og «Out On The Weekend» fyller rommet. Jeg var fri, jeg var på vei. Jeg kunne gå. Neil Young lærte meg å gå. Det trenger nødvendigvis ikke ha vært akkurat sånn, men temmelig nært vil jeg påstå.

Siden den gang har jeg gått mye. I slutten av tenårene gikk jeg gjerne 3 kilometer ekstra for å få med meg både Harvest og andre Neil Young album på kassett før batteriene i walkmanen døde.

Ingen ting å si på stemninga

Harvest ble et fyrtårn i mitt musikalske liv. Selv om albumet er fra 1972, føles det fortsatt merkelig tidløst. Og selve vinylen fra Stovner 1972, den har jeg i hylla. Stikker jeg nesa inn i coveret får jeg flashback til farger, linoleumsbelegg, røkte kjøttpølser og dører som smeller i oppgangen. Oppvekst. Kombinerer jeg lyd og lukt og samtidig lukker øynene må du vennligst la meg være for meg selv en stund. Musikalsk tidløshet med evnen til å sende meg rett tilbake til der og da.

I dag er det lett å glemme hvor enorm Harvest var. I 1972 var den faktisk det mestselgende albumet i USA. Ikke bare innen folkrock eller singer-songwriter-sjangeren, men av alle album det året.

The Stray Gators

Bandet bak store deler av albumet fikk navnet «The Stray Gators»

Historien er nesten komisk. Neil Young møtte flere av musikerne i Nashville og bestemte seg omtrent der og da for å spille inn med dem. Lite øving. Lite planlegging. Mye følelse.

Resultatet ble nettopp den varme, organiske lyden som gjør Harvest så tidløs. I krysningspunktet mellom country, folk og rock. Et sted mange fortsatt forsøker å finne tilbake til.

Blant musikerne på albumet finner vi:

  • James Taylor – gitar og kor
  • Linda Ronstadt – vokal
  • Ben Keith – pedal steel
  • Kenny Buttrey – trommer
  • Tim Drummond – bass

Også London Symphony Orchestra da på “A Man Needs A Maid”. En låt det er vanskelig å glemme. En sang som har vokst på meg. Ikke på grunn av teksten, men på grunn av arrangementet som ligger i bunn. Som om orkesteret fortsetter på en historie Young ennå ikke har skrevet ferdig.

Men fra en litt annerledes låt til den som satte standarden;

Låta «Heart of Gold» er den største kommersielle suksessen i hele Neil Youngs karriere. Den nådde 1. plass på Billboard Hot 100 i USA våren 1972. I tillegg er den fortsatt Neil Youngs eneste amerikanske nummer én-hit som soloartist og bidro sterkt til at Harvest ble det mestselgende albumet i USA i 1972.

Neil Young selv hadde et litt ambivalent forhold til suksessen. Han var aldri særlig komfortabel med å være en polert popstjerne. Etter at Harvest gjorde ham til en av verdens største artister, gikk han nesten i motsatt retning med mørkere og mer krevende album som Time Fades Away, On the Beach og Tonight’s the Night.

Det finnes et kjent Neil Young-sitat om dette:

«Heart of Gold put me in the middle of the road. Traveling there soon became a bore. »

Tre ting å lytte etter

1. Pedal steel-gitaren til Ben Keith
Den er nesten en egen instrumental hovedperson gjennom hele albumet. Mange mener ingen annen musiker har satt så stort preg på lyden av Harvest.

2. James Taylor og Linda Ronstadt
De synger kor på både Heart of Gold og Old Man. Mange hører dem uten å vite det.

3. Kontrasten mellom Heart of Gold og The Needle and the Damage Done
Den ene er varm, håpefull og ble en enorm hit. Den andre er en naken sang om heroin og tap. Det sier mye om hvorfor Harvest fortsatt føles større enn bare et «koselig» folkrockalbum.

Jeg konkluderer

Da Brå brakk staven, var Harvest allerede ti år gammel. I dag har det gått over femti år siden albumet kom ut. Staven er limt, VM-et er historie, men Harvest står fortsatt i hylla.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Harvest. Hundrevis? Tusenvis? Men fortsatt skjer det samme. Jeg åpner coveret, kjenner lukta av gammel papp og befinner meg plutselig i en blokk på Stovner. Det finnes mer avanserte tidsmaskiner enn dette. Men neppe bedre.

De personlige minnene er mine egne. Faktaopplysninger er hentet fra plateomslag, biografier, intervjuer og tilgjengelige arkivkilder. Eventuelle feil er mine.

Grunnfakta

Album: Harvest
Artist: Neil Young
Utgitt: 1. februar 1972
Produsent: Neil Young, Elliot Mazer
Innspilt: 1971
Plateselskap: Reprise Records

Harvest (på vinyl, for de som lurer på om strømming har to sider)

Side 1

  1. Out on the Weekend
  2. Harvest
  3. A Man Needs a Maid
  4. Heart of Gold
  5. Are You Ready for the Country?

Side 2

  1. Old Man
  2. There’s a World
  3. Alabama
  4. The Needle and the Damage Done
  5. Words (Between the Lines of Age)

Kilder og videre lesning

  • Harvest (album og original inner sleeve)
  • Shakey av Jimmy McDonough
  • Waging Heavy Peace av Neil Young
  • Intervjuer med Neil Young i musikkpressen
  • Plateomslag, liner notes og samtidige anmeldelser
  • Offisielle artist- og arkivkilder

For Harvest spesielt finnes det noen kilder som nærmest er obligatoriske:

Bøker

  • Shakey – regnes av mange som den mest omfattende Neil Young-biografien.
  • Waging Heavy Peace – Youngs egen selvbiografi.

Magasiner og arkiver

Offisielle kilder

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen 2026

Runes Fornemmelse Av Jul

Publiser av Kulturblikk

Fotograf Rune Johansen fra Engeløya i Steigen reiste landet rundt på jakt etter julestemning, men hva er egentlig jul for Rune selv?

Tekst & foto: Bjørn Anders Nymoen

Rune, et kamera og en idé

Rune la ut på en reise hvor målet var å dokumentere julestemning. Det ble en lang tur på kryss og tvers. Innom Sverige var han også. Ihvertfall rett innafor grensa.

–Jeg holdt på å kjøre meg vill på Finnskogen. Det er jo ikke som i Nord-Norge hvor du har et fjell du kan navigere etter. Der var det jo bare skog, sier Rune.

Men julestemning det fant han på så mange vis. Menneskemøtene og bildene han tok ble til boka «Glade Jul» som kom ut i 2010, men hva er egentlig jul for Rune selv? Forordet i boka summerer opp et juleminne fra Bodø i 1968;

«Som barn var adventstida den lengste tida i året. Jeg husker ventetida til selve julaften som en evighet. Jeg var enebarn mine første femten leveår. I «heimhusan» startet det med vask og rundvask. Det skulle være rent til jul. Huset var endevendt helt til sent lille julaften. I kjøleskapet ble det mindre og mindre mat. Mot slutten var det nesten helt tomt. Bare en tørr gauda og kaviar, husker jeg. For så på selve kvelden å bli overfylt med all den julemat du kan tenke deg»

Jula er forskjellig

Jula handler for mange om nettopp dette; barndomsminner. Det er derfor vi tar frem den samme pynten hvert år og holder oss til våre egne tradisjoner (oppi alt det andre). Forskning har vist at det å pynte til jul kan gi oss en lykkefølelse og små øyeblikk av tankeflukt tilbake til noe vi liker. Hvis vi liker det da. Jula er forskjellig kan du si. For alle.

–Jeg fant et julekort fra Steigen som er med i boka. Det var ikke så bra det som stod i det kortet. Det var en sørgelig julehilsen, for det er jo ikke alle som har det bra i jula, sier Rune.

Andre får ikke nok og har jul i huset 365 dager i året.

–Jeg besøkte Arnold Selnes i Oslo. Han er oppfinner. Han har funnet opp ei human musefelle som han har patent på. Den må stå i vinduskarmen med åpent vindu. Den tar ikke livet av musa, men skyter musa ut som en rakett. Jævlig fint. Jeg fikk se patenten. Han hadde også et skap som het «edruskapet» og det passer jo fint å ta opp i disse tider. Det er jo ikke alle plasser det er like hyggelig i jula, sier Rune.

Egne minner

–Min far var skipper og styrmann hele livet. Jeg reiste alltid gratis med båten. Turen til Steigen tok 6 timer den gangen. Det er en god historie fra værran utafor Bodø; Øyfolket hadde tatt seg til rette og satt varer ombord i bagasjerommet på båten uten lov, og straks båten la til kai i Bodø var slekt og venner ombord og hentet varene. Det gikk over styr, men en gang var det ei som hadde satt inn 4-5 brett med egg som skulle plukkes opp på vanlig ulovlig måte i Bodø. Maskinisten fant de, og hardkokte alle egga og la de pent tilbake. Tenk deg kjærringa som skulle bake til jul. Det ble stilt, sier Rune og ler godt.

 Pynte til jul

–Nå som strømprisen er så høy så får vi jo se hvem som har penger og hvem som ikke har. Det er mye julelys for tida. Men det er kanskje ikke sånn. Folk liker å pynte, men det må jo ta litt strøm. Ifjor fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde noe julepynt her i huset, men nå har jeg kjøpt meg noe som står oppe her i vinduet. Jeg bor aleine, sier Rune.

–Du har reist rundt og dokumentert andres jul og tradisjoner. Har du selv noen ting som kommer frem hvert år, som gjør at din jul blir din jul?

–Nei, jeg har ikke det lengre. Når jeg var gutt var det jo som en evighet mellom første desember og julaften. Sånn er det ikke lengre. Jeg har ingen tradisjoner lengre. Jeg feirer jul aleine. Også drar jeg gjerne til slektninger etterpå. Jeg husker tilbake til en julaften da jeg var barn. Min mor styra så mye til jul. Det var vasking og pynting og det var kul på kjøleskapet på julaften. Jeg fikk et Instamatic kamera på julaften. Jeg tok et bilde av mor og far i sofaen utpå kvelden. De hadde sovna. De hadde styra og stelt så mye. Bildet er søkk borte. Umulig å finne. Det er her jeg har juleminnene mine fra. En annet minne er at lysan stod på hele døgnet. Det var jævlig fint, minnes Rune.

Glade jul. Jula er ikke bare rød. For noen er jula sørgelig

Budskapet

–Jeg synes jula har blitt hyklerisk. Ikke det at jeg er religiøs altså, men jeg lurer på hva dagens barn egentlig har lært om julas budskap, sier Rune.

–Er det noe du ble mere bevisst på etter at du reiste rundt og besøke folk og hjemmene deres i høytiden? Det er jo like mange forhold til jula som de du klarer å portrettere. 

–Næh, jeg vet ikke hva jeg skal si. Når du er ute og fotograferer så er du i en slags rus. Det er først når du kommer hjem og begynner å kikke på bildene at du ser at det er ganske likt overalt. Det fine for oss her i Norge er jo at jula er på den mørkeste tida. Jul på Hawaii, nei det trur jeg ikke at hadde vært noe. Jeg husker jeg hadde en klassekamerat som hadde feiret jul i Bergen et år. På skolen ba læreren han fortelle om opplevelsen og klassen fikk i oppgave å prøve å finne ut hva det var de manglet i Bergen, men som vi hadde her. Vi gjetta og vi gjetta, men vi fant det ikke ut. Læreren måtte til slutt avsløre det; de hadde ikke sne. Jeg syntes synd på kameraten min som hadde måttet feire jul uten sne, sier Rune.

Elementene

–Hvis det er noe jeg savner med jula så må det være sne. Det har det jo ikke vært på en stund. Det begynte i Oslo i 87-88, så har det gått nordover. Hvis det er noe som minner meg om jul så er det sne. Jeg er ikke noe skigåer, men jeg er glad når det er vinter. Jeg kan ikke tenke meg å reise sydover heller. Det blir arktiske strøk på meg. Sne og jul henger sammen, selv om vi også har hatt mye dårlig vær. Vi spiste julemiddag. Strømmen var gått. Kuling eller storm eller orkan i kastan. Det varte kanskje en dag, så klarna det opp igjen og frøys på. Nei, det må være sne i jula. Men vi vet jo ikke idag. Det skifter så fort, sier Rune

Prøysen til jul

–I 63 eller 64 var Alf Prøysen en tur i Bodø før jul. Han underholdt og vi barna satt på første rad. Men Prøysen var så sint denne dagen at vi begynte å skrike. Hyla. Mor mi måtte hente meg. Prøysen var lyn forbanna. Han hadde «dagen derpå» og skulle spelle for unger. Du kan jo tenke deg; mitt store møte med dikter og visesanger Alf Prøysen. Jeg hyla og skreik. Det er jo også en slags julehistorie, sier Rune.

Juledrømmen

–Det som var fint før var å se på TV. Det begynte jo klokka 12 for oss barna. At vi fikk lov å se på TV på dagen var stort. Vi har jo ikke noen drømmer lengre. Vi har alt. «Drømmen om Amerika», det var jo artig å gå på kino å se hvordan de hadde det der borte, og tenke; sånn får vi det aldri her, men nå har vi det sånn på godt og vondt. Nå blir jula også amerikansk. Verden må gå videre. Jeg kan jo bare sitte her og se tilbake. Jula er jo den samme på mange måter selv om den har forandret seg totalt, sier Rune.

–Har jula gått ut på dato, Rune?

–Hehe, nei ikke for handelsstanden, men det må de jo få lov til, men det har blitt så voldsomt. Som barn husker jeg jo at det var forskjell på harde og myke pakker. Det var mest stas med harde pakker, men i de myke pakkene fra besteforeldre og tanter kunne det være lester eller andre heimestrikka ting. Og mange av disse har jeg den dag i dag. Men jeg husker spesielt en genser. Jeg hadde akkurat flytta til Oslo. Bestemora mi hadde omtrent strikka den rett i fra sauen. Helt ubehandla, tjukk og god genser. Grå. Jeg bodde på Kampen og hadde den lagra i kjellern. Så var det en vinter jeg skulle ned og hente den. Mølla hadde spist opp hele gensern. Det var bare lørvan igjen, sier Rune.

–Hvordan skal du feire jul i år Rune?

–Nei, det vet jeg ikke. Det er mer enn nok å gjøre her. 

–Da ønsker jeg deg god jul Rune.

–Takk for det. Ja ja, det blir vel jul i år også. Men jeg sier det; jula er ikke sånn som den var. 

Rolig som skjæra på tunet

Rune er en mann med lave skuldre. Han stresser ikke. Jula kommer uansett. Alt det andre også forresten. Han har publisert 9 bøker og har hatt store utsmykninger i inn- og utland. Johansen debuterte som fotograf på Høstutstillingen i 1990 og har senere vært representert ved en rekke utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Hans bilder har vært trykket i flere utgaver av det ledende trendmagasinet Wallpaper, foruten i det norske magasinet Fjords. I 2004 ble Rune Johansen tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere. Samme år debuterte han som forfatter med boken Hiv mannskjiten. Han har senere gitt ut flere andre bøker. Rune Johansen ble tildelt Fotografiprisen, Norges Fotografforbunds hederspris, i 2011.

Rundt kjøkkenbordet. Rune er full av historier. Bildene i boka han viser meg fremkaller den ene anekdoten etter den andre. Som et mørkerom for historier.

Saken stod først på trykk i NordSalten Avis i desember 2021