Et av de tidligste plateomslagene jeg med hånda på hjertet kan si at jeg husker, er dette. Alt var fargerikt på 70-tallet, men dette var i svarthvitt. Og som om ikke det var trist nok; en svær, død elefant på vei tilbake til naturen prydet forsiden. Ikke kunne jeg lese, men bildet sa sitt. Jeg ble trist. Hvilket barn vil høre på en plate fordi de akkurat ble lei seg av å se omslaget?

Plata fikk stå urørt av barnehender. I hvertfall til jeg hadde lært å lese. På baksiden stavet jeg J-o-h-n-L-e-n-n-o-n. Han hadde jeg hørt om. Jeg hadde også hørt om kona hans Y-o-k-o-O-n-o. Så da var det bare å bla videre i pappas platehylle. Et skattekammer jeg nå kaller mitt.

Elefanten ble med i flyttelass etter flyttelass. Fra sør til nord, fra øst til vest. Elefanten i pappesken ble til slutt til elefanten i rommet, og en fredagskveld kom omsider elefanten ut av omslaget og opp på spilleren. Jeg ble nesten litt skuffet. Ikke over musikken, men over meg selv. Hvorfor lot jeg det gå så lenge før jeg endelig satt meg ned og lyttet på dette albumet? Fordi omslaget skremte meg som barn. Det er ingen annen plausibel forklaring.

Det var bare en ting som var skumlere, og det var Pompel og Pilt på statskanalen. Tenk det.

Bortsett fra nevnte elefant er plateomslaget nærmest strippet for tekst og informasjon. Pappa må ha visst nøyaktig hva han kjøpte sommeren 1972, mens jeg måtte vente til internett var oppfunnet for å kunne dypdykke inn i Elephants Memorys verden.

Det viste seg at pappa slett ikke hadde kjøpt katta i sekken. Elephant’s Memory var ikke bare et band med et underlig navn og et enda underligere omslag. De hadde havnet midt i den mest turbulente perioden i John Lennon og Yoko Onos liv. Og plutselig ga bokstavene jeg stavet meg gjennom som guttunge mening.

Den døde elefanten var ikke lenger bare et trist plateomslag.

Håndplukket av Lennon og Ono

Elephant’s Memory er et album de færreste har hørt om. Likevel leder det rett inn i John Lennon-universet. Bandet ble håndplukket av Lennon og Yoko Ono som backingband, og flere av musikerne er å høre på Lennons album Some Time in New York City fra 1972.

New York tidlig på 70-tallet, Fillmore East, Lennon, Yoko, politisk aktivisme og et band som på mange måter havnet midt i historien uten selv å bli historien.

Mer New York enn Liverpool

Bandet ble dannet i New York på slutten av 60-tallet og spilte en blanding av rock, blues, soul og jazz. De var mer gatehjørne enn stadion. Ikke stjerner, men dyktige musikere med et rufsete uttrykk som passet New York perfekt.

De så ikke ut som The Beatles. De hørtes heller ikke slik ut. Elephant’s Memory var mer New York enn Liverpool. Nakne nerver, blåsere og en god dose gatestøv.

Da John Lennon og Yoko Ono flyttet til New York i 1971, var de på jakt etter et band. Ikke studiomusikere i dress, men folk med meninger, energi og nok selvtillit til å stå opp mot dem om nødvendig.

De fant Elephant’s Memory.

Plutselig gikk et forholdsvis ukjent New York-band fra klubber og småscener til å bli John Lennon og Yoko Onos faste backingband.

Fra den ene dagen til den andre befant de seg midt i orkanens øye. Ikke bare sammen med John Lennon, men med hele den politiske og kulturelle virvelvinden som omgav ham.

John Lennons eneste fullengdekonsert etter Beatles

I august 1972 sto John Lennon på scenen i Madison Square Garden under One to One-konserten. Plutselig er Elephant´s Memory ikke lenger et obskurt band med et merkelig navn. De er bandet som sto bak John Lennon under hans eneste store konsert etter Beatles.

Elefanten på forsiden

Omslagsbildet ble tatt av fotografen Bob Gruen, som senere skulle bli en av John Lennons nærmeste venner og en av rockens mest kjente fotografer. Mens mange plateomslag fra begynnelsen av 70-tallet var fargerike og psykedeliske, valgte Elephant’s Memory et dokumentarisk svart-hvitt-bilde av en død elefant ved en elvebredd i Tanzania.

Som barn syntes jeg det var trist.

Som voksen ser jeg noe annet.

Ikke først og fremst død, men tid. Natur. Historie. Og et bilde som av en eller annen grunn nekter å slippe taket.

Ikke lenger trist

Da jeg var liten, syntes jeg omslaget var trist. Nå synes jeg det er vakkert. Elefanten er den samme. Det er vel først og fremst gutten foran platehylla som har forandret seg.

Den gangen så jeg en død elefant. Nå ser jeg også alt det andre omslaget har båret med seg: musikken, menneskene og en historie jeg ennå ikke kjente. Det tok noen tiår å komme forbi elefanten og inn til plata. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært spesielt tidlig ute.

Men plata sto der og ventet. Den hadde heldigvis ikke dårlig tid.

Grunnfakta

Elephant’s Memory – Elephant’s Memory

• Utgitt: 1972
• Plateselskap: Apple Records
• Produsenter: John Lennon og Yoko Ono
• Sjanger: rock, blues, soul og jazz
• Bandet fungerte som John Lennon og Yoko Onos faste backingband i 1972.

Favorittspor

• «Liberation Special»
• «Chuck’N Bo»
• «Power Boogie»

Det er verdt å merke seg at dette er det tredje albumet til bandet, selv om det også heter Elephant’s Memory. Det fantes nemlig et selvtitulert debutalbum fra 1969, noe som kan skape litt forvirring.

Bandet kalte seg Elephant’s Memory. Det skulle tilsi at de hadde hukommelsen på sin side. Likevel har de havnet litt i skyggen av dem de spilte med.

På platehylla mi sto de med en død elefant på omslaget og ventet på at jeg skulle bli mindre opptatt av elefanten. Nå har jeg endelig fått øye på bandet også.

Videre lesning og fordypning

John Lennon & Yoko Ono – Some Time in New York City (1972)
Flere av musikerne i Elephant’s Memory medvirker på dette albumet, som fanger Lennons mest politiske periode. Musikalsk omstridt, men historisk fascinerende.

One to One: John & Yoko (2025)
Dokumentarfilmen om John Lennon og Yoko Onos tid i New York, med de berømte One to One-konsertene i Madison Square Garden i august 1972. Elephant’s Memory var backingband.

Bob Gruen – John Lennon: The New York Years (2005)
Den legendariske fotografen Bob Gruen var tett på Lennon-kretsen og dokumenterte New York-årene med en rekke ikoniske bilder.

Chip Madinger & Scott Raile – Lennonology: Strange Days Indeed (2008)
Et detaljert oppslagsverk over John Lennons innspillinger, konserter og samarbeidspartnere. For spesielt interesserte.

May Pang – Loving John (1983)
May Pang var en nær medarbeider og senere kjæreste til John Lennon. Boken gir et personlig innblikk i New York-perioden og menneskene rundt ham.

Elephant’s Memory – Take It to the Streets (1968/69)
Bandets tidlige innspillinger gir et innblikk i hvordan de lød før møtet med Lennon og Ono.

The Beatles Bible
En av de mest grundige nettressursene om Beatles, John Lennon og sideprosjektene deres.

John Lennon Official Website
Inneholder informasjon om Elephant’s Memory, One to One-konsertene og Lennons New York-år.

Et lite tegn på hvor under radaren dette albumet har levd, er at det fortsatt glimrer med sitt fravær på strømmetjenestene. Noen plater nekter tydeligvis å følge med tiden. Albumet ble aldri utgitt på CD og falt muligens mellom to stoler på vei inn i den digitale tidsalderen.

Disclaimer

Faktainformasjon og historiske opplysninger er hentet fra bøker, plateomslag, intervjuer, dokumentarer og åpne kilder. Kildene er forsøkt kontrollert, men verken rockehistorien eller menneskene som var til stede, har alltid levert sammenfallende forklaringer. Eventuelle feil, mangler og litt for skråsikre formuleringer er derfor mitt ansvar.

De personlige minnene tilhører meg og er gjengitt med den presisjonen man kan forvente etter flere tiår. Jeg påtar meg ikke ansvar for platekjøp, ommøblering av platehyller eller behov for å revurdere gamle omslag. Til tross for bandnavnet har ingen elefant bistått med kvalitetssikring av hukommelsen.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen