Spor av liv #7: U2 – The Unforgettable Fire

I 1984 var jeg vel som 11-åringer flest, bortsett fra musikksmaken min. Jeg hadde en grådig appetitt og gapte over mer enn jeg kunne svelge. Jeg tygde og tygde, og vet sannelig ikke om jeg har klart å svelge alt sammen, mer enn 40 år senere.

Dette albumet, derimot, traff meg på lavt blodsukker og gikk rett ned. Ikke kom det opp igjen heller, og det tar jeg som et tegn på høyt næringsinnhold. Den ultraprosesserte musikken var ennå ikke født.

En dokumentar om innspillingen av albumet ble utgitt på VHS, og for en unggutt med interesse for lyd og innspilling ble det nesten i meste laget. Jeg følte at bandet jeg hadde oppdaget et par år tidligere, nå tok steget inn i en ny dimensjon. Selv om divisjon kanskje er et vel så dekkende begrep, med Brian Eno og Daniel Lanois på laget.

Jeg kunne skrevet mye om plateomslaget, men koker det ned til at det traff meg midt i fleisen. På en usedvanlig fin måte.

1984 – Da U2 valgte en annen vei

I 1984 var U2 i ferd med å bli et av verdens mest omtalte rockeband. De fire kompisene fra Dublin hadde på få år gått fra å være et energisk postpunkband til å fylle store konsertarenaer. Med «War» fra 1983 hadde de for alvor slått gjennom internasjonalt. Låter som «Sunday Bloody Sunday» og «New Year’s Day» ga bandet en tydelig politisk stemme, mens Bono etablerte seg som en frontfigur som ikke akkurat var kjent for å stå stille bak mikrofonstativet.

Konsertalbumet Under a Blood Red Sky, utgitt høsten 1983, befestet ryktet. Her var et band som spilte med en intensitet og overbevisning som nesten kunne høres ut som et spørsmål om liv og død. Og innimellom var det kanskje nettopp det det handlet om.

Men suksess kan også være en felle. Når publikum først har bestemt seg for hvem du er, forventer de gjerne at du fortsetter å være akkurat det.

U2 hadde andre planer.

1984 var året da MTV for alvor hadde gjort musikk til noe man også skulle se på. Madonna, Prince, Bruce Springsteen og Michael Jackson dominerte populærkulturen, mens synthesizere, trommemaskiner og stadig mer avansert studioteknologi satte sitt preg på lydbildet.

Samtidig lå den kalde krigen som et mørkt bakteppe over tilværelsen. Ronald Reagan satt i Det hvite hus, Margaret Thatcher styrte Storbritannia, og frykten for atomkrig var fortsatt høyst reell. I Nord-Irland fortsatte konflikten som allerede hadde satt dype spor i U2s musikk.

Det var en tid der popmusikken gjerne var fargerik, blankpolert og dansbar, mens verdenssituasjonen ga folk god grunn til å holde seg alvorlige.

U2 befant seg et sted midt imellom. De hadde ingen planer om å slutte å engasjere seg i verden, men ønsket å finne et annet musikalsk språk for å beskrive den.

Fra knyttneve til åpen hånd

Bandets tre første studioalbum, Boy (1980), October (1981) og War (1983), hadde alle vært produsert av Steve Lillywhite. Samarbeidet hadde gitt U2 et umiskjennelig lydbilde, med Larry Mullen Jr.s markante trommer, Adam Claytons drivende bass og The Edges karakteristiske gitarspill. Over det hele lå Bonos stemme, som sjelden etterlot særlig tvil om at han hadde noe på hjertet.

Men nå ønsket bandet å utforske noe annet.

De ville bort fra de mest forutsigbare rockestrukturene. Gi musikken mer luft. Mer rom. Kanskje også plass til det som ikke nødvendigvis lot seg forklare med ord.

Valget falt på Brian Eno, den tidligere Roxy Music-musikeren som hadde gjort seg bemerket som en av de mest eksperimentelle skikkelsene i moderne musikk. Sammen med den kanadiske musikeren og produsenten Daniel Lanois skulle han bidra til å forandre U2s musikalske landskap.

Det var ikke et opplagt valg for et band som nettopp hadde funnet oppskriften på kommersiell suksess.

Men kanskje var det nettopp det som var poenget.

Der «War»  hadde vært direkte og konfronterende, skulle «The Unforgettable Fire» bli mer svevende og vanskeligere å gripe. Musikken skulle ikke nødvendigvis fortelle lytteren hva den handlet om, men også gi rom for egne bilder og assosiasjoner.

Da albumet kom 1. oktober 1984, var det derfor ikke bare U2s fjerde studioalbum som møtte publikum.

Det var lyden av et band som hadde våget å legge igjen en del av sin egen suksessoppskrift på dørstokken.

Og innenfor ventet et irsk slott, to produsenter med høyst uvanlige arbeidsmetoder og en innspilling som skulle forandre bandets historie.

Innspillingen – da slottet ble et instrument

Det finnes mange måter å spille inn et rockealbum på. Man kan bestille tid i et profesjonelt studio, plassere musikerne foran mikrofonene og arbeide seg metodisk gjennom låtene. Eller man kan flytte hele virksomheten inn i et gammelt irsk slott og se hva som skjer.

U2 valgte det siste.

Våren 1984 rykket bandet, produsentene Brian Eno og Daniel Lanois og et mobilt innspillingsstudio inn på Slane Castle, nord for Dublin. Slottet, som ligger ved elven Boyne, hadde tidligere vært arena for store rockekonserter. Nå skulle de gamle murene få en helt annen oppgave.

U2 ønsket å komme bort fra den tradisjonelle studiovirksomheten og arbeide i omgivelser der musikken kunne utvikle seg friere.

Og frihet skulle de få. På godt og vondt.

En ballsal med altfor mye romklang

Den opprinnelige planen var å spille inn musikken i slottets storslåtte ballsal. Her var det høyt under taket, store vinduer, speil og lysekroner. Et fantastisk rom å oppholde seg i, men ikke nødvendigvis like fantastisk å gjøre lydopptak i.

Daniel Lanois oppdaget raskt at rommet hadde sine begrensninger. Etterklangen var så omfattende at raske og rytmisk presise låter mistet mye av slagkraften.

Løsningen ble å flytte store deler av innspillingen til slottets bibliotek.

Bøkene, hyllene og rommets utforming ga en tettere og mer kontrollert akustikk. Lyden fikk større definisjon, samtidig som den beholdt noe av karakteren fra de uvanlige omgivelsene.

For The Edge ble det eksperimentert med å plassere gitarforsterkeren ute på en balkong. Hensikten var i utgangspunktet å isolere gitarlyden fra de andre instrumentene, men plasseringen ga også en klang produsentene likte.

Det var nettopp denne typen tilfeldige oppdagelser som skulle prege innspillingen.

To produsenter – to forskjellige tilnærminger

Brian Eno og Daniel Lanois hadde allerede arbeidet sammen med eksperimentell og atmosfærisk musikk. Men der Eno gjerne nærmet seg musikken gjennom ideer, strukturer og uvante arbeidsmetoder, var Lanois i større grad opptatt av det fysiske samspillet mellom musikere, instrumenter, mikrofoner og rom.

Eno utfordret bandets vaner. Han oppmuntret til improvisasjon, utradisjonelle arrangementer og musikalske ideer som ikke nødvendigvis behøvde å ende i en ferdig rockelåt.

Lanois var mannen som kunne omsette eksperimentene til konkrete opptak. Han arbeidet tett med musikerne, ikke minst Larry Mullen Jr., som fikk utforske nye rytmiske uttrykk og klangfarger.

En av de viktigste endringene skjedde med The Edges gitarspill.

Hans karakteristiske bruk av delay hadde allerede vært en vesentlig del av U2s lydbilde. Nå fikk gitaren enda større plass som stemningsskapende instrument. Enkelte toner kunne henge i luften, gjenta seg, gli over i hverandre og danne lydflater snarere enn tradisjonelle riff.

Det handlet ikke nødvendigvis om å spille flere toner. Snarere om å oppdage hvor mye som kunne skje mellom dem.

Adam Claytons bass og Larry Mullens trommer fikk samtidig en annen funksjon. Rytmeseksjonen skulle ikke bare drive musikken framover, men også gi de mer svevende arrangementene et fundament.

Resultatet ble et lydbilde med langt større dynamisk spenn enn tidligere. Musikken kunne være nesten hviskende det ene øyeblikket og voldsom det neste.

Resultatet ble et lydbilde med større dynamisk spenn. Musikken kunne være nesten hviskende det ene øyeblikket og voldsom det neste.

Da teknikken satte fyr på seg selv

Selve innspillingsutstyret var heller ikke av det mest moderne og luksuriøse slaget.

Produksjonen benyttet et mobilt 24-spors analogt opptakssystem med en modifisert Sound Workshop-miksepult og en Stevens båndopptaker. Utstyret var funksjonelt og fleksibelt, men det var ikke teknisk perfeksjon som hadde høyest prioritet.

Lanois har senere fortalt at de også hadde problemer med strømforsyningen. Slottet fikk deler av elektrisiteten fra et gammeldags vannkraftsystem ved elven Boyne, og kapasiteten var ikke alltid tilstrekkelig til innspillingsutstyret.

På enkelte tidspunkter kunne de rett og slett ikke gjøre opptak.

Etter hvert ble det hentet inn et eget aggregat. Den historien fikk et passende dramatisk høydepunkt da aggregatet en dag havarerte og tok fyr.

Med tanke på albumets tittel kunne man kanskje mistenke produsentene for å ha gått vel langt i jakten på autentisitet.

Fra slott til studio

Etter perioden på Slane Castle fortsatte arbeidet i Windmill Lane Studios i Dublin.

Her måtte de mange musikalske ideene bearbeides og settes sammen til et ferdig album. For eksperimenteringen hadde også en bakside. Det var blitt brukt mye tid på å utforske muligheter, og ikke alle låtene var like ferdige.

«Pride (In the Name of Love)» måtte blant annet spilles inn på nytt i Windmill Lane.

Men noe av det mest interessante ved albumet er nettopp at ikke alle sporene høres like gjennomarbeidet ut i tradisjonell forstand. Enkelte har en nesten skisseaktig karakter, med uventede overganger, improviserte vokalpartier og arrangementer som synes å bevege seg på egen hånd.

Det interessante er nettopp at ikke alle sporene høres ferdigpolerte ut. Enkelte har en skisseaktig karakter, med uventede overganger og improviserte vokalpartier.

Et sjeldent innblikk bak studioveggene

Innspillingen ble dokumentert av den irske filmskaperen Barry Devlin. Resultatet ble «The Making of The Unforgettable Fire», en dokumentar på knappe 30 minutter som senere ble utgitt på VHS som del av «The Unforgettable Fire Collection» i 1985. Det var denne jeg både fordypet og forelsket meg i.

Filmen gir et uvanlig nært innblikk i hvordan et rockeband arbeidet i studio på denne tiden. Her ser vi musikere som prøver seg fram, produsenter som diskuterer ideer, og et kreativt samarbeid der skillet mellom komponering, arrangering og innspilling stadig viskes ut.

For den som interesserer seg for selve håndverket bak en plateinnspilling, er filmen en liten skatt.

Det er også et tidsbilde fra en epoke da opptak foregikk på magnetbånd, og da en feil, en uventet klang eller en teknisk begrensning kunne bli utgangspunktet for noe helt nytt.

Det som kom ut av Slane Castle og Windmill Lane, var ikke bare et album med nye låter.

Det var et band som hadde oppdaget at et innspillingsstudio kunne være noe mer enn et sted der musikk ble dokumentert.

Det kunne være et instrument i seg selv.

Tre låter – tre sider av en uforglemmelig brann

A Sort of Homecoming – På vei mot noe ukjent

Allerede fra de første sekundene av The Unforgettable Fire skjønner man at noe har skjedd med U2.

«A Sort of Homecoming» åpner ikke med et tradisjonelt rockriff eller et trommeslag som skal slå lytteren i bakken. I stedet møter vi et stort, bølgende lydbilde der gitarer, trommer og bass nærmest smelter sammen. Musikken er både drivende og svevende, som om bandet har satt kursen mot et sted de ennå ikke vet hvor ligger.

The Edges gitar bygger opp et landskap av klang og gjentakelser, mens Larry Mullen Jr.s trommer gir musikken en nesten marsjerende fremdrift. Adam Claytons bass holder det hele samlet, og over dette synger Bono med en blanding av lengsel, desperasjon og håp.

Teksten handler om hjemkomst, men ikke nødvendigvis i geografisk forstand. Her finnes bilder av vinter, ødelagte landskap, grenser og mennesker på vandring. Det er en sang om å være på vei, om å lete etter tilhørighet og kanskje også om å finne tilbake til noe man har mistet.

Det er samtidig vanskelig å overse hvordan den kalde krigens urolige verdensbilde speiler seg i tekstens landskap.

Men kanskje er det aller viktigste med «A Sort of Homecoming» at den fungerer som en musikalsk programerklæring.

Her kommer ikke U2 for å fortelle oss nøyaktig hva vi skal mene. De inviterer oss inn i et landskap vi selv må finne veien gjennom.

Og allerede på albumets første spor er det tydelig at Brian Eno og Daniel Lanois har vært med på å tegne kartet.

The Unforgettable Fire – Skjønnhet og ødeleggelse

Albumets tittellåt er på mange måter selve kjernen i prosjektet.

Navnet The Unforgettable Fire kommer fra en utstilling med kunstverk laget av overlevende etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Utstillingen ble vist ved Chicago Peace Museum, som U2 besøkte under en turné i USA i 1983.

Kunstverkene skildret menneskelige erfaringer fra en av historiens største katastrofer. Bildene gjorde sterkt inntrykk på bandet og ga navn til både albumet og sangen.

Men det interessante er at U2 ikke laget en tradisjonell protestsang om atomvåpen.

I stedet ble «The Unforgettable Fire» et nesten drømmeaktig musikkstykke, fylt av kontraster mellom skjønnhet og uro.

Låten åpner med et særegent rytmisk mønster, før The Edges gitar og atmosfæriske klanger bygger opp et landskap som er både vakkert og urovekkende. Bonos vokal beveger seg gjennom musikken med en nesten improvisert karakter.

Etter hvert åpner arrangementet seg ytterligere, og strykerne tilfører en nesten filmatisk dimensjon. De ble arrangert av den irske komponisten Noel Kelehan, som bidro til at låten fikk et uttrykk som lå et godt stykke unna bandets tidligere gitarbaserte rock.

Det er en underlig komposisjon. Den beveger seg mellom ulike stemninger uten å følge den mest opplagte veien fra vers til refreng.

Der en vanlig protestsang gjerne forsøker å overbevise, overlater «The Unforgettable Fire» mye av arbeidet til lytterens egen forestillingsevne.

Musikken gir oss ikke en beskrivelse av katastrofen.

Den gir oss en følelse av noe som er for stort til å beskrives.

Bad – Da musikken fikk sitt eget liv

Hvis det finnes én låt på The Unforgettable Fire som virkelig demonstrerer hva U2 var i ferd med å bli, må det være «Bad».

Den begynner nesten forsiktig. Et enkelt gitarmønster fra The Edge, noen svevende klanger og en rytmeseksjon som holder igjen. Bono synger med en intensitet som gradvis øker, mens musikken bygger seg opp lag for lag.

Det er et klassisk eksempel på hvordan U2 kunne skape voldsom dramatikk uten nødvendigvis å spille spesielt mange toner.

Bak den nesten hypnotiske musikken skjuler det seg en mørk historie.

«Bad» forbindes med heroinmisbruket som rammet deler av Dublin på begynnelsen av 1980-tallet. Bono har ved flere anledninger fortalt om hvordan sangen springer ut av møtet med mennesker som ble fanget av avhengighet, og om følelsen av maktesløshet når noen man bryr seg om er i ferd med å ødelegge seg selv.

Teksten er likevel ikke en direkte fortelling om narkotika. Den handler like mye om ønsket om å bryte fri, gi slipp og komme seg ut av noe som holder et menneske fanget.

Musikalsk er «Bad» bygget rundt gjentakelser og en langsom oppbygging. The Edges gitar fungerer nesten som et pulsslag, mens bass og trommer gradvis gir musikken mer tyngde.

Det er en låt som nekter å ha det travelt.

På albumet varer den litt over seks minutter. På konsertscenen kunne den vokse til noe langt større.

Og det gjorde den til gangs 13. juli 1985.

Under Live Aid på Wembley Stadium skulle U2 etter planen spille tre låter. Men under «Bad» forlot Bono scenen, klatret ned mot publikum og begynte å danse med en ung kvinne.

Bandet fortsatte å spille, mens resten av medlemmene forsøkte å forstå hva frontfiguren deres egentlig holdt på med.

Låten strakte seg langt utover den tilmålte tiden, og «Pride (In the Name of Love)» måtte strykes fra programmet.

Bono fryktet etterpå at han hadde ødelagt en av bandets viktigste opptredener.

Det viste seg å være stikk motsatt.

TV-opptredenen ble et av de mest omtalte øyeblikkene under Live Aid og bidro til å introdusere U2 for et enormt internasjonalt publikum.

Det som på plate hadde vært en langsom, nesten meditativ sang om avmakt og frigjøring, ble på Wembley en demonstrasjon av hvor mye nærhet og intensitet et rockeband kunne skape foran titusenvis av mennesker.

Jeg mener det var her U2 tok enda et skritt mot det de senere skulle bli.

Ikke bare et band som laget store låter.

Men et band som kunne gjøre en låt til en begivenhet.

Mottakelsen – en brann som ikke alle lot seg varme av

Da «The Unforgettable Fire» kom 1. oktober 1984, var forventningene store. Etter «War» visste publikum hva de trodde U2 var: et energisk, politisk og kompromissløst band med et budskap som nådde helt til bakerste rad.

Men det nye albumet var ikke helt det mange hadde forventet.

Der «War» hadde vært direkte, var den nye platen mer gåtefull. Gitarene var pakket inn i klang og ekko, arrangementene løsere og enkelte låter nesten uferdige. Mindre knyttneve, mer ettertanke.

Og slikt blir det gjerne diskusjoner av.

Kritikerne var ikke enige

I det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone var anmelderen Kurt Loder langt fra overbevist. Han mente at Brian Eno og Daniel Lanois hadde dempet mye av bandets opprinnelige kraft, og at albumet tidvis druknet i lydmessige eksperimenter på bekostning av sterke låter.

Han beskrev riktignok ikke albumet som dårlig, men etterlyste den energien som hadde gjort U2 til et av rockens mest lovende band.

Andre anmeldere hørte noe helt annet.

Britiske NME trakk fram hvordan produsentene hadde åpnet opp bandets tidligere så bastante rockelyd og erstattet den med et langt mer nyansert musikalsk landskap.

I hjemlandet Irland var mottakelsen særlig varm. Musikkmagasinet Hot Press hyllet albumet, og leserne kåret det senere til årets beste.

Det var med andre ord ikke uenighet om at U2 hadde forandret seg.

Uenigheten handlet om hvorvidt forandringen var til det bedre.

Publikum lot seg ikke skremme

Til tross for de delte anmeldelsene ble The Unforgettable Fire en betydelig kommersiell suksess.

Albumet gikk helt til topps på den britiske albumlisten og nådde 12. plass på amerikanske Billboard 200. I Norge klatret det til 6. plass, og også i flere andre europeiske land gjorde platen det godt.

Det var imponerende resultater for et album som tidvis utfordret både forventningene til bandet og de vanlige oppskriftene på hitlåter.

Og én låt sørget for at U2 fortsatt hadde solid fotfeste på radio.

Pride – sangen som åpnet dørene

«Pride (In the Name of Love)» ble utgitt som singel i september 1984, før selve albumet kom i butikkene.

Sangen var en hyllest til den amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King Jr., som ble drept i Memphis i 1968.

Musikalsk lå «Pride» nærmere det publikum allerede kjente fra U2. The Edges karakteristiske gitarspill, den drivende rytmeseksjonen og Bonos kraftfulle vokal gjorde den umiddelbart gjenkjennelig.

Men også her var produsentenes nye tilnærming hørbar. Gitarlyden var luftigere, arrangementet mer åpent, og hele innspillingen hadde en klarhet som ga musikken et nesten svevende preg.

Låten nådde 3. plass på den britiske singellisten og ble et av bandets viktigste gjennombrudd hos et bredere publikum.

Den inneholdt imidlertid en liten historisk unøyaktighet.

I teksten plasserer Bono drapet på Martin Luther King til morgenen den 4. april. I virkeligheten ble King skutt om kvelden, klokken 18.01.

Bono har senere erkjent feilen.

Albumets avsluttende spor, «MLK», var også viet borgerrettighetsforkjemperen. Her hadde U2 valgt en helt annen musikalsk tilnærming: en lavmælt, nesten salmeaktig avslutning på et album som hadde beveget seg gjennom både uro, skjønnhet og ettertanke.

Et album som vokste med årene

Med tiden har The Unforgettable Fire fått en tydeligere plass i U2s historie.

Albumet markerte overgangen fra den direkte postpunkrocken til et større, mer atmosfærisk uttrykk – et uttrykk bandet skulle bygge videre på.

Brian Eno og Daniel Lanois hadde ikke bare produsert et album. De hadde åpnet døren til et samarbeid som skulle fortsette på flere av U2s viktigste utgivelser.

Tre år senere kom The Joshua Tree, albumet som for alvor gjorde de fire irene til verdensstjerner. Mange av ideene som ble videreutviklet der, hadde allerede fått sine første uttrykk på The Unforgettable Fire.

Albumet forsøkte ikke først og fremst å låte moderne i 1984. Det var et forsøk på å finne et musikalsk språk bandet ennå ikke helt behersket.

Det er ikke alltid slike eksperimenter lykkes.

Men når de gjør det, kan resultatet vise seg å være langt mer holdbart enn den musikken som i utgangspunktet var ment å treffe tidsånden.

Mer enn førti år senere er The Unforgettable Fire fortsatt et album som ikke uten videre lar seg plassere i en bestemt bås.

Fortsatt ikke ferdig fordøyd

I 1984 var jeg en 11-åring med en nærmest bunnløs musikalsk appetitt. Jeg slukte det meste, uten alltid å vite hva jeg fikk i meg. Hva Bono egentlig sang om på The Unforgettable Fire, hadde jeg bare vage forestillinger om. Det var noe alvorlig, det skjønte jeg. Men om det handlet om kjærlighet, krig eller lengselen etter å komme hjem, fikk så være. Musikken fortalte meg mer enn ordene gjorde.

Filmen fra innspillingen på Slane Castle gjorde ikke appetitten mindre. Tvert imot. Her fikk jeg se hvordan fire musikere og to produsenter kunne forvandle et gammelt slott til et lydlaboratorium. Gitarer som ikke lenger bare var gitarer, trommer som fylte rommene, og lyder som syntes å komme fra steder ingen helt kunne gjøre rede for.

Jeg forsto nok ikke stort av teknikken heller. Men jeg visste at dette var noe jeg ville lære mer om.

I dag, mer enn 40 år senere, hører jeg fortsatt nye detaljer i plata. Noe av mystikken er kanskje blitt borte etter hvert som jeg har lært mer om lyd og innspilling. Men heldigvis ikke alt.

Den glupske 11-åringen er blitt eldre. Appetitten er omtrent den samme, selv om fordøyelsen muligens går litt langsommere.

The Unforgettable Fire er fremdeles et av de mest næringsrike måltidene jeg fikk servert i 1984.

Helt uten ultraprosessering.

Grunndata

Artist: U2
Album: The Unforgettable Fire
Utgitt: 1. oktober 1984
Innspilt: Mai–august 1984
Innspillingssteder: Slane Castle, County Meath, og Windmill Lane Studios, Dublin, Irland
Plateselskap: Island Records
Produsenter: Brian Eno og Daniel Lanois
Lydteknikere: Brian Eno, Daniel Lanois og Kevin Killen (assisterende lydteknikk ved Randy Ezratty)
Sjanger: Rock, postpunk, artrock, ambient rock
Spilletid: Ca. 42 minutter og 38 sekunder
Format ved utgivelsen: LP og kassett
Plateomslag: Anton Corbijn og Steve Averill. Fotografi av Anton Corbijn, tatt ved Moydrum Castle i Irland.

Musikere

  • Bono (Paul Hewson): Vokal
  • The Edge (David Evans): Gitar, keyboard og vokal
  • Adam Clayton: Bass
  • Larry Mullen Jr.: Trommer og perkusjon

Øvrige bidragsytere: Brian Eno og Daniel Lanois med ytterligere instrumenter, vokal og lydbehandling. Noel Kelehan med strykearrangementer.

Sporliste

1. A Sort of Homecoming – 5:29

2. Pride (In the Name of Love) – 3:49

3. Wire – 4:19

4. The Unforgettable Fire – 4:55

5. Promenade – 2:32

6. 4th of July – 2:15

7. Bad – 6:09

8. Indian Summer Sky – 4:18

9. Elvis Presley and America – 6:22

10. MLK – 2:32

Et slott, et fotografi og en liten misforståelse

Jeg nevnte plateomslaget tidligere, og må ta opp tråden igjen: Omslaget til The Unforgettable Fire er et lite kunstverk i seg selv. Fire unge irer foran ruinene av et gammelt slott, fotografert i et drømmeaktig landskap der virkeligheten nesten ser ut til å gå i oppløsning.

Fotografen var nederlandske Anton Corbijn, som allerede hadde etablert et samarbeid med U2. Med sin karakteristiske bruk av infrarød film skapte han et bilde der vegetasjonen fikk et nesten overnaturlig skjær, mens Steve Averills grafiske utforming ga omslaget dets særegne uttrykk.

Men slottet på bildet er ikke Slane Castle, der store deler av albumet ble spilt inn. Det er Moydrum Castle, en ruin utenfor Athlone i Irland.

Og ruinen hadde sin egen dramatiske historie.

Under den irske uavhengighetskrigen i 1921 ble slottet satt i brann av medlemmer av IRA. Beboerne fikk forlate bygningen før den ble påtent, og tilbake sto de murene som mer enn seksti år senere skulle bli udødeliggjort på et plateomslag.

Men fotografiet hadde også en annen historie.

I 1980 hadde den britiske fotografen Simon Marsden utgitt boken In Ruins: The Once Great Houses of Ireland. På omslaget var et fotografi av nettopp Moydrum Castle, tatt fra omtrent samme vinkel og med et påfallende likt uttrykk.

Likheten var så stor at Marsden gikk til sak mot plateselskapet. Striden endte med et forlik, og saken ble løst utenfor rettssalen.

Dermed fikk The Unforgettable Fire et plateomslag med både en virkelig brann, en fotografisk kontrovers og en slottsruin som ikke engang var slottet der musikken ble spilt inn.

Det er nesten imponerende hvor mye historie man kan få plass til på tretti ganger tretti centimeter.

Kilder og videre lesing

U2 – The Unforgettable Fire (offisiell diskografi)
U2.com – The Unforgettable Fire
Bandets egen oversikt over albumet, utgivelsesdato, innspillingssteder, produsenter og låter.

Daniel Lanois – The Magic of Daniel Lanois (Sound On Sound, 1987)
Les intervjuet hos mu
Et særlig interessant intervju om Lanois’ arbeid med Brian Eno og U2. Her får vi innblikk i produksjonsfilosofien, lydteknikken og arbeidet med The Unforgettable Fire.

Daniel Lanois – Interview (Red Bull Music Academy, 2015)
Les intervjuet
Lanois forteller blant annet om Slane Castle, den vanskelige akustikken i ballsalen og hvorfor slottets bibliotek viste seg å være et bedre opptaksrom.

The Unforgettable Fire Collection (1985)
U2.com – Film og dokumentar
Den offisielle utgivelsen med Barry Devlins dokumentar The Making of The Unforgettable Fire, musikkvideoer og konsertopptak. Et fascinerende innblikk i innspillingen og arbeidsmetodene til bandet og produsentene.

Stephen Averill – U2 (100 Archive)
Les intervjuet med omslagsdesigneren
Historien om U2s visuelle identitet, samarbeidet med fotograf Anton Corbijn og kontroversen rundt fotografiet av Moydrum Castle.

Kurt Loder – The Unforgettable Fire (Rolling Stone, 1984)
Les den opprinnelige anmeldelsen hos U2.com
Et interessant tidsdokument som viser at albumets nye lydbilde slett ikke begeistret alle kritikere da platen kom ut.

U2 – The Unforgettable Fire, 25-årsutgaven (2009)
U2.com – Remastered Edition
Informasjon om den remastrede jubileumsutgaven, med bonusmateriale, alternative innspillinger og dokumentarfilm.

U2songs – The Unforgettable Fire (1984)
Les albumhistorikken
En detaljert gjennomgang av originalutgivelsen, låtene og ulike plateutgaver. Nyttig for platesamlere og andre som liker å fordype seg i diskografiske detaljer.

Disclaimer – Brannforskrift og næringsdeklarasjon

Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av plateomslag, intervjuer, dokumentarer, historiske kilder og minner fra en 11-åring med et mildt sagt uregulert musikalsk kosthold.

Forfatteren påtar seg intet ansvar for eventuelle feil i gjengivelsen av hendelser fra 1984, misforståtte sangtekster eller påstander om at et irsk slott er bedre egnet som innspillingsstudio enn som bolig.

All omtale av brann, inkludert brennende strømaggregater, slottsruiner og uforglemmelige sådanne, er utelukkende ment som musikkhistorisk dokumentasjon. Eventuelle fotografiske likheter med andre slottsruiner må avklares med rettighetshaverne.

Albumet er ikke testet for allergener, og det foreligger ingen dokumentasjon på at gjentatt lytting kan føre til fordøyelsesbesvær.

Den juridiske avdelingen anbefaler likevel at The Unforgettable Fire nytes i sin helhet, helst i romslige omgivelser og med god akustikk.

Oppbevares utilgjengelig for kritikere med lav toleranse for romklang.

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen

Spor Av Liv #1: Neil Young – Harvest (1972)

Da Oddvar Brå brakk staven i 1982, hadde Harvest allerede vært ute i ti år. Ti år er lenge i popmusikken. De fleste plater kommer og går. Noen få blir værende.

Dette er ikke bare historien om et album. Det er historien om en oppvekst; min oppvekst.

Jeg er født i 1973. Jeg var i beste fall påtenkt i februar 1972 da albumet så dagens lys. Sannsynligvis ble vinylplata kjøpt inn samme år og da jeg så dagens lys omtrent halvannet år senere lå sannsynligvis plata og snurra på en Phillips 212 Electronic et sted i utkanten av Oslo. Jeg liker å tro at den er noe av det første jeg hørte. Det er noe romantisk over det å tenke slik. Det kan ha vært noe helt annet; Led Zeppelin for eksempel. Men for historiens skyld lar vi det være Neil Youngs Harvest.

Siden pappa var en ivrig fotograf, finnes det en rekke bilder av meg. På et av bildene har jeg enda ikke lært å gå, men jeg står oppreist og støtter meg på en høyttaler. Jeg har hodetelefoner på og er dypt konsentrert i musikken. På det neste bildet (som ikke finnes) slipper jeg høyttaleren og vandrer over stuegolvet. Pluggen til hodetelefonene trekkes ut av stereoanlegget og «Out On The Weekend» fyller rommet. Jeg var fri, jeg var på vei. Jeg kunne gå. Neil Young lærte meg å gå. Det trenger nødvendigvis ikke ha vært akkurat sånn, men temmelig nært vil jeg påstå.

Siden den gang har jeg gått mye. I slutten av tenårene gikk jeg gjerne 3 kilometer ekstra for å få med meg både Harvest og andre Neil Young album på kassett før batteriene i walkmanen døde.

Ingen ting å si på stemninga

Harvest ble et fyrtårn i mitt musikalske liv. Selv om albumet er fra 1972, føles det fortsatt merkelig tidløst. Og selve vinylen fra Stovner 1972, den har jeg i hylla. Stikker jeg nesa inn i coveret får jeg flashback til farger, linoleumsbelegg, røkte kjøttpølser og dører som smeller i oppgangen. Oppvekst. Kombinerer jeg lyd og lukt og samtidig lukker øynene må du vennligst la meg være for meg selv en stund. Musikalsk tidløshet med evnen til å sende meg rett tilbake til der og da.

I dag er det lett å glemme hvor enorm Harvest var. I 1972 var den faktisk det mestselgende albumet i USA. Ikke bare innen folkrock eller singer-songwriter-sjangeren, men av alle album det året.

The Stray Gators

Bandet bak store deler av albumet fikk navnet «The Stray Gators»

Historien er nesten komisk. Neil Young møtte flere av musikerne i Nashville og bestemte seg omtrent der og da for å spille inn med dem. Lite øving. Lite planlegging. Mye følelse.

Resultatet ble nettopp den varme, organiske lyden som gjør Harvest så tidløs. I krysningspunktet mellom country, folk og rock. Et sted mange fortsatt forsøker å finne tilbake til.

Blant musikerne på albumet finner vi:

  • James Taylor – gitar og kor
  • Linda Ronstadt – vokal
  • Ben Keith – pedal steel
  • Kenny Buttrey – trommer
  • Tim Drummond – bass

Også London Symphony Orchestra da på “A Man Needs A Maid”. En låt det er vanskelig å glemme. En sang som har vokst på meg. Ikke på grunn av teksten, men på grunn av arrangementet som ligger i bunn. Som om orkesteret fortsetter på en historie Young ennå ikke har skrevet ferdig.

Men fra en litt annerledes låt til den som satte standarden;

Låta «Heart of Gold» er den største kommersielle suksessen i hele Neil Youngs karriere. Den nådde 1. plass på Billboard Hot 100 i USA våren 1972. I tillegg er den fortsatt Neil Youngs eneste amerikanske nummer én-hit som soloartist og bidro sterkt til at Harvest ble det mestselgende albumet i USA i 1972.

Neil Young selv hadde et litt ambivalent forhold til suksessen. Han var aldri særlig komfortabel med å være en polert popstjerne. Etter at Harvest gjorde ham til en av verdens største artister, gikk han nesten i motsatt retning med mørkere og mer krevende album som Time Fades Away, On the Beach og Tonight’s the Night.

Det finnes et kjent Neil Young-sitat om dette:

«Heart of Gold put me in the middle of the road. Traveling there soon became a bore. »

Tre ting å lytte etter

1. Pedal steel-gitaren til Ben Keith
Den er nesten en egen instrumental hovedperson gjennom hele albumet. Mange mener ingen annen musiker har satt så stort preg på lyden av Harvest.

2. James Taylor og Linda Ronstadt
De synger kor på både Heart of Gold og Old Man. Mange hører dem uten å vite det.

3. Kontrasten mellom Heart of Gold og The Needle and the Damage Done
Den ene er varm, håpefull og ble en enorm hit. Den andre er en naken sang om heroin og tap. Det sier mye om hvorfor Harvest fortsatt føles større enn bare et «koselig» folkrockalbum.

Jeg konkluderer

Da Brå brakk staven, var Harvest allerede ti år gammel. I dag har det gått over femti år siden albumet kom ut. Staven er limt, VM-et er historie, men Harvest står fortsatt i hylla.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Harvest. Hundrevis? Tusenvis? Men fortsatt skjer det samme. Jeg åpner coveret, kjenner lukta av gammel papp og befinner meg plutselig i en blokk på Stovner. Det finnes mer avanserte tidsmaskiner enn dette. Men neppe bedre.

De personlige minnene er mine egne. Faktaopplysninger er hentet fra plateomslag, biografier, intervjuer og tilgjengelige arkivkilder. Eventuelle feil er mine.

Grunnfakta

Album: Harvest
Artist: Neil Young
Utgitt: 1. februar 1972
Produsent: Neil Young, Elliot Mazer
Innspilt: 1971
Plateselskap: Reprise Records

Harvest (på vinyl, for de som lurer på om strømming har to sider)

Side 1

  1. Out on the Weekend
  2. Harvest
  3. A Man Needs a Maid
  4. Heart of Gold
  5. Are You Ready for the Country?

Side 2

  1. Old Man
  2. There’s a World
  3. Alabama
  4. The Needle and the Damage Done
  5. Words (Between the Lines of Age)

Kilder og videre lesning

  • Harvest (album og original inner sleeve)
  • Shakey av Jimmy McDonough
  • Waging Heavy Peace av Neil Young
  • Intervjuer med Neil Young i musikkpressen
  • Plateomslag, liner notes og samtidige anmeldelser
  • Offisielle artist- og arkivkilder

For Harvest spesielt finnes det noen kilder som nærmest er obligatoriske:

Bøker

  • Shakey – regnes av mange som den mest omfattende Neil Young-biografien.
  • Waging Heavy Peace – Youngs egen selvbiografi.

Magasiner og arkiver

Offisielle kilder

Skrevet av Bjørn Anders Nymoen 2026

Spor av liv #0 – Det begynner i en platehylle

Eller rettere sagt: i flere platehyller. For plater har en tendens til å formere seg når man snur ryggen til. Først står de pent på rekke. Så begynner de å legge seg oppå hverandre, trekke inn i andre rom og okkupere møbler som egentlig var tiltenkt helt andre formål.

I hyllene mine står vinylplater, CD-er og kassetter samlet gjennom et langt liv med musikk. Noen ble kjøpt fordi jeg visste nøyaktig hva jeg var ute etter. Andre kom inn i livet mer tilfeldig – gjennom foreldre, venner, bruktbutikker, anbefalinger eller et omslag som så interessant nok ut til å være verdt risikoen.

Enkelte plater ble spilt til de nærmest ble en del av inventaret. Andre ble stående urørt i årevis før de plutselig traff meg på et helt annet sted i livet.

Det er disse platene «Spor av liv» skal handle om.

Ikke en kåring

Dette er ikke et forsøk på å lage en liste over tidenes beste album. Det finnes allerede mer enn nok slike lister, og de ender gjerne med at noen blir sinte fordi favorittplata deres havnet på 47. plass.

«Spor av liv» er heller ikke ment som et komplett musikkleksikon. Jeg skal ikke forsøke å fortelle alt som finnes å vite om hver plate. Målet er å finne forbindelsen mellom musikken, menneskene og øyeblikkene som gjorde at akkurat denne plata ble værende.

Hver tekst begynner derfor et personlig sted: et minne, et møte, en tidsperiode eller en liten detalj. Derfra følger jeg plata tilbake til tiden og omstendighetene den ble skapt i. Jeg lytter til musikken på nytt, ser nærmere på noen av låtene og undersøker hvordan albumet ble mottatt.

Til slutt vender jeg tilbake til platehylla – og til spørsmålet om hvorfor plata fortsatt står der.

Musikk følger ikke alltid kalenderen. En plate fra 1972 kan si mer om en ettermiddag i 1986 enn mye av det som faktisk ble utgitt det året. Noen album blir lydspor til en bestemt tid. Andre forandrer betydning etter hvert som vi selv gjør det.

Én plate i uka

Planen er å publisere en ny episode av «Spor av liv» hver fredag. Platene kommer ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge, og de følger heller ingen ryddig vei gjennom musikkhistorien.

Her kan Neil Young bli etterfulgt av The B-52’s, Black Sabbath, Frank Sinatra eller en artist jeg oppdaget mens vinden sto på rundt hushjørnene.

Den eneste røde tråden er at platene finnes i samlingen min, og at de har satt igjen et eller annet spor.

Den første plata

På fredag begynner vi.

Den første plata ut er Neil Youngs Harvest fra 1972. Et album som har vært med så lenge at det ikke bare forteller historien om musikken, men også om en oppvekst – min oppvekst.

Derfra går ferden videre gjennom platehylla, én rygg og ett livsspor om gangen.

Velkommen til «Spor av liv».

Du finner sporene på kulturblikk.com