Det er befriende med band som er annerledes, men samtidig så riktige. Band som ikke skiller seg ut bare fordi de må. Hvis musikken kommer fra hjertet, er dette bandet en blåhval – med et hjerte så stort at en voksen mann kunne ha svømt gjennom hovedpulsåra.
Veldig flåsete skrevet, men min indre biolog ville også være med på denne artikkelen.
Plata mi er godt spilt. Innerposen er borte. Vinylen lever pensjonistdagene mellom to vegger av papp, for den er virkelig så slitt som jeg beskriver. Jeg streamer albumet i stedet for å grave ut den siste resten av vinyl til det bare er lyden av John Illsleys bass igjen. Litt som på gamle jukebokser som fortsatt har singler fra 50- og 60-tallet, der lyden er ullen og bassete.
Dette er et debutalbum som snakket til meg første gang jeg hørte det. Det var noe med gitarspillet og trommene. Spesielt på Sultans of Swing.
Det lignet ikke på noe jeg hadde hørt før.
Og det er det som er så bra. Ny musikk kan være en nøkkel som låser opp rom du ikke visste var der. Gjennom denne artikkelserien har jeg skjønt at nøkkelknippet mitt har vokst seg ut av lomma, og rommene vil ingen ende ta. Men akkurat nå har jeg låst meg inne med Dire Straits og svelga nøkkelen.
Blir nok her en uke.
London, 1977
London i 1977 var ikke stedet for lange gitarsoloer og forsiktig fingerspill. Punken hadde sparket inn døra, progrockens kapper hang dårligere enn før, og unge band skulle helst låte som om instrumentene var kjøpt samme ettermiddag. Midt i dette dukket Dire Straits opp – uten sikkerhetsnåler, uten scenekostymer og tilsynelatende uten særlig behov for å følge med på hva resten av byen holdt på med.
Mark Knopfler var 27 år og hadde allerede rukket å arbeide som journalist og lærer. Han skrev låter og spilte i pubrockbandet Café Racers, men det var først da han flyttet inn hos broren David Knopfler og bassisten John Illsley i Deptford sørøst i London at bitene begynte å falle på plass. Med trommeslager Pick Withers om bord var besetningen komplett.
Navnet Dire Straits skal ha blitt foreslått av en venn av bandet. Det betyr omtrent å være i alvorlig knipe – en treffende beskrivelse av økonomien deres. De levde beskjedent, øvde der de kunne og spilte på små puber for et publikum som ikke nødvendigvis hadde kommet for å høre på dem. Musikken krevde heller ikke oppmerksomhet med makt. Den snek seg inn gjennom Knopflers fortellende tekster, John Illsleys presise bass, Withers’ tilbakeholdne trommespill og et gitaruttrykk som allerede var umiskjennelig.
Vendepunktet kom da bandet spilte inn en demo med fem låter. En av dem var «Sultans of Swing». Opptaket havnet hos radiomannen Charlie Gillett, som likte det så godt at han spilte låta i programmet sitt Honky Tonk på BBC Radio London. Responsen lot ikke vente på seg. Plateselskapene begynte å lytte, og kort tid senere fikk Dire Straits kontrakt med Phonogram.
Det bemerkelsesverdige er hvor ferdig bandet allerede låt. De hadde ikke funnet opp uttrykket sitt i et styrerom eller under ledelse av et plateselskap. Det var der allerede – utviklet i små rom, på pubscener og gjennom musikere som forsto at stillhet og tilbakeholdenhet også kunne være en del av arrangementet.
Mens resten av London rev ned veggene, sto Dire Straits i et hjørne og spilte så lavt at folk måtte komme nærmere.
Innspillingen av debutalbumet
Tidlig i 1978 gikk Dire Straits inn i Basing Street Studios i London for å spille inn debutalbumet. Studioet holdt til i en tidligere kirke og var allerede kjent gjennom innspillinger med blant andre Led Zeppelin og Bob Marley. Dire Straits kom inn uten store produksjonsplaner, men med et samspill som var grundig innarbeidet gjennom øvinger og konserter.
Produsent var Muff Winwood, tidligere medlem av Spencer Davis Group og storebror til Steve Winwood. Han forsto at styrken lå i bandet slik det allerede låt. Oppgaven ble derfor ikke å bygge en større og mer tidsriktig produksjon rundt dem, men å få fram dynamikken mellom musikerne.
Albumet ble spilt inn på relativt kort tid og med et beskjedent budsjett. Mark Knopflers gitar fikk god plass, men plata ble aldri laget som en utstilling for en ny gitarhelt. David Knopflers rytmegitar, John Illsleys bass og Pick Withers’ trommer skapte et luftig fundament der tonene kunne få henge igjen i rommet. Withers spilte med en presisjon som gjorde at han sjelden behøvde å slå hardt, mens Illsley holdt musikken i bevegelse uten å trekke oppmerksomheten bort fra fortellingene.
Knopfler spilte hovedsakelig med fingrene i stedet for plekter. Det ga anslaget en egen elastisitet: Tonene kunne være myke i det ene øyeblikket og hogge til i det neste. Gitaren svarte nesten på vokalen, som om sangeren og gitaristen var to forskjellige personer i samme kropp.
Resultatet var en plate med usedvanlig mye luft. Den låt ikke som en demonstrasjon av hva studioet kunne gjøre, men som fire musikere som hadde funnet akkurat den avstanden de trengte til hverandre.
Det beskjedne budsjettet høres ikke som en begrensning. Snarere tvert imot. Ingen forsøkte å pynte på Dire Straits eller gjøre bandet større enn det var. Da opptakene var ferdige, satt de igjen med et debutalbum som allerede hadde sin egen stemme – rolig, presis og umulig å forveksle med noe annet.
Hvordan låter Dire Straits?
Albumet låter som om ingen har dårlig tid. Musikken beveger seg framover i et rolig tempo, men står aldri stille. John Illsleys bass og Pick Withers’ trommer skaper en smidig puls som henter noe fra blues, country, jazz og pubrock uten å slå seg ned i noen av sjangrene.
Over dette ligger Mark Knopflers gitar. Ren, tørr og nesten fri for effekter. Han fyller ikke alle tomrommene, men bruker pausene som en del av spillet. Noen toner får henge, andre kommer som små kommentarer til teksten. Det er et uttrykk fullt av detaljer, men det virker aldri overlesset.
Vokalen er like særpreget. Knopfler synger lavt og snakkende, som en mann som forteller en historie over bardisken og ikke er sikker på om noen egentlig følger med. Tekstene er befolket av musikere, sjøfolk, elskere, tapere og mennesker som befinner seg litt på utsiden. Han betrakter dem med varme, men uten å romantisere dem i hjel.
David Knopflers rytmegitar er lett å overse, og nettopp derfor er den viktig. Den ligger tett sammen med bass og trommer og sørger for at Mark Knopfler kan bevege seg fritt. Bandet spiller ikke rundt en solist. De lager rommet han kan spille i.
Lydbildet er åpent og nesten dempet, men under roen finnes det en konstant spenning. Musikken kan gli behagelig forbi hvis man lar den gjøre det. Lytter man nærmere, oppdager man hvor mye som foregår mellom slagene, tonene og ordene.
Det er kanskje der annerledesheten ligger. Dire Straits forsøker ikke å overbevise deg om at de er spesielle. De bare begynner å spille – og etter noen minutter høres nesten alle andre ut som om de anstrenger seg litt for mye.
Tre låter å merke seg
Down to the Waterline
Albumet åpner nesten uten forvarsel. En enslig gitar kommer glidende ut av mørket før bandet faller inn og setter musikken i bevegelse. «Down to the Waterline» er full av natt, tåke, kalde hender og varme lepper. Knopfler lar minnene fra havneområdet i Newcastle tre fram som korte bilder, uten å forklare dem i stykker.
Pick Withers spiller med en letthet som gjør at trommene både driver og holder igjen. Det er en sterk albumåpning fordi den presenterer hele Dire Straits på noen få minutter: historiefortellingen, dynamikken og gitaren som sier minst like mye som stemmen.
Sultans of Swing
Mark Knopfler fikk ideen etter å ha hørt et jazzband spille for et nesten tomt publikum på en pub. Til slutt presenterte de seg som «Sultans of Swing» – et navn som sto i herlig kontrast til den beskjedne virkeligheten rundt dem.
Låta gjør ikke narr av musikerne. Tvert imot handler den om gleden ved å spille, selv når nesten ingen lytter. Bandet i teksten trenger verken berømmelse eller tidsriktige klær. De spiller fordi det er det de gjør.
Musikalsk er dette Dire Straits i full balanse. Bass og trommer holder et avslappet driv, mens gitaren stadig finner nye veier gjennom låta. Den avsluttende soloen har blitt stående som et av rockens mest kjente gitarøyeblikk, men den låter fortsatt mer som en forlengelse av fortellingen enn som en oppvisning.
Wild West End
Her rusler Knopfler gjennom Londons West End og registrerer små øyeblikk underveis: en kafé, mennesker i gata og en kvinnelig konduktør på buss nummer 19. Det skjer ikke stort, men nettopp det er poenget. Låta fanger følelsen av å drive gjennom byen uten et bestemt mål og la blikket feste seg ved det som passerer.
Musikken beveger seg i samme tempo som fortelleren. Gitaren kommer med små glimt og kommentarer, mens resten av bandet holder seg diskret i bakgrunnen. «Wild West End» viser hvor lite Knopfler trenger for å skape et miljø. Noen gatenavn, et par tilfeldige møter og en melodi – så er vi der sammen med ham.
Mottakelsen
Mottakelsen kom i to omganger. Da Dire Straits ble utgitt i 1978, vakte albumet forholdsvis liten oppmerksomhet i Storbritannia. Bandets lavmælte uttrykk passet dårlig inn i fortellingen om et britisk musikkliv dominert av punk og new wave. Utenfor hjemlandet begynte det derimot å røre på seg, særlig etter at «Sultans of Swing» fikk radiospilling i Nederland.
Låta ble relansert i Storbritannia, og i 1979 kom det store gjennombruddet. «Sultans of Swing» nådde åttendeplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA. Albumet fulgte etter og klatret til femteplass på den britiske albumlista og andreplass på Billboard 200.
Anmelderne trakk særlig fram Mark Knopflers gitarspill, de fortellende tekstene og bandets tilbakeholdne samspill. Noen mente samtidig at uttrykket var for ensartet, og sammenligningene med Bob Dylan og J.J. Cale lå nærmest ferdigpakket. Likevel var det nettopp fraværet av store fakter som gjorde at plata skilte seg ut.
I ettertid står Dire Straits som en usedvanlig helstøpt debut. Bandet kom ikke med et løfte om hva det kunne bli. Det låt allerede som seg selv.
Tilbake i rommet
Det har gått noen dager siden jeg låste meg inne med Dire Straits og svelga nøkkelen. Min indre biolog kan berolige med at slike fremmedlegemer som regel finner veien ut igjen, men foreløpig blir jeg her.
Det er god plass i rommet. Faktisk omtrent like god plass som i musikken. Her står en blåhval med åpen hovedpulsåre, noen sultaner spiller jazz for nesten tom sal, og borte i hjørnet sitter John Illsley og venter tålmodig på at resten av vinylen min skal slites bort.
Dire Straits trengte ikke å slå inn døra i 1978. De fant nøkkelen, låste seg inn og begynte å spille. Snart kom resten av verden etter.
Jeg håper bare de har en reservenøkkel. Min er fortsatt på avveie.
Grunndata
Artist: Dire Straits
Album: Dire Straits
Utgitt: 1978
Innspilt: 13. februar–5. mars 1978
Studio: Basing Street Studios, London
Plateselskap: Vertigo Records
Produsent: Muff Winwood
Lydtekniker: Rhett Davies
Sjanger: Rock, bluesrock og pubrock
Spilletid: Cirka 42 minutter
Låtskriver: Mark Knopfler
Omslagsillustrasjon: Chuck Loyola
Medvirkende:
- Mark Knopfler – vokal, sologitar og rytmegitar
- David Knopfler – rytmegitar og bakgrunnsvokal
- John Illsley – bass og bakgrunnsvokal
- Pick Withers – trommer
Sporliste:
Side én
- «Down to the Waterline»
- «Water of Love»
- «Setting Me Up»
- «Six Blade Knife»
- «Southbound Again»
Side to
- «Sultans of Swing»
- «In the Gallery»
- «Wild West End»
- «Lions»
Kilder og videre lesing
Kilder
- Dire Straits – offisiell diskografi
Sporliste, medvirkende, produsent, studio, tekniske krediteringer og informasjon om de tidlige demoopptakene. - Dire Straits – offisiell tidslinje
Bandets etablering i Deptford, demoen hos Charlie Gillett, platekontrakten og innspillingen. Tidslinjen oppgir 9. juni 1978 som britisk utgivelsesdato. - Official Charts – «Sultans of Swing»
Dokumentasjon av singelens åttendeplass og listehistorikk i Storbritannia. - Official Charts – Dire Straits
Oversikt over bandets britiske singel- og albumplasseringer. - AllMusic – Dire Straits
Albumopplysninger og Stephen Thomas Erlewines tilbakeblikk på debutplata og bandets minimalistiske pubrockuttrykk.
Videre lesing
- John Illsley: My Life in Dire Straits, 2021.
Bassistens egen fortelling om bandets vei fra små pubscener i London til internasjonal berømmelse. Presentasjon hos Penguin - Mark Knopfler – offisiell nettside
Diskografi, biografisk materiale og videre stoff om Knopflers karriere. - Dire Straits – offisiell nettside
Bilder, pressearkiv, tidslinje og bakgrunnsmateriale om bandets utgivelser.
Helt til slutt
Denne teksten er skrevet etter beste evne, med støtte i tilgjengelige kilder, en godt slitt vinylplate og en indre biolog som tidvis burde vært holdt utenfor redaksjonslokalet. Eventuelle feil i årstall, listeplasseringer eller størrelsen på blåhvalens hovedpulsåre må derfor vurderes med mildhet.
Ingen sultaner er adlet under arbeidet, og John Illsley er fortsatt fullt hørbar på originalutgivelsen. Det anbefales likevel å bruke innerpose dersom plata skal overleve til neste pensjonsreform.
Å svelge nøkler er heller ikke en anerkjent metode for å fordype seg i musikk. Skulle det likevel skje, kontakt lege – eller en låsesmed med svært utvidet tjenestetilbud.
Skrevet av Bjørn Anders Nymoen
